Motefenomenet Facebook

Facebook startet i utgangspunktet som et tilbud for amerikanske studenter. Etter hvert bredte fenomenet om seg, og "alle" kunne plutselig lage en egen profil på nettstedet. Nå er det like populært som vårens sjokkfargede jeans og platåsko. Nettstedet har 20 millioner brukere, men omfanget vil antakelig bare øke. Mens man på de fleste andre nettsamfunn etablerer kontakt med nye mennesker, fordrer Facebook at man har et nettverk fra før. Det er nytt og spennende.
En gammel klassevenninne kunne forleden informere meg om at nesten alle fra russekullet vårt anno 2001 var på Facebook. Nysgjerrig og småengstelig som jeg er for å gå glipp av noe vesentlig, måtte jeg jo ta en tur innom for å kikke.

Sjelden kunne vel begrepet "alle var der" vært mer treffende. Med noen få hederlige unntak var de fleste å oppdrive. Et lite tastetrykk og plutselig var det virtuelle gjensynet med gamle klassekamerater et faktum. Gamle kjente treffer du ikke i nærbutikken eller på fortauet lenger. I 2007 finner du dem på Facebook.

Mens de aller fleste omfavner nettsamfunnet, har Mina Hadjian fra P3 gått til felts mot Facebook. Facebook gjør at du innhentes av fortiden, mener hun. For det er ikke alle du vil møte igjen. Her kan du i teorien finne din verste plageånd fra skoledagene. Og slike vil du sjelden møte igjen - aller minst bli virtuell venn med. Og å grave opp igjen gamle stridsøkser i et nettsamfunn er sjelden en god idé.

I USA snakkes det for tiden om en ny sykdom. Det var antakelig bare et spørsmål om tid. Det er bevist at folk blir syke av for mye nettverksbygging. Diagnosen heter social networking fatigue, og medfører utmattelse av å måtte forholde seg til for mange sosiale nettverk samtidig. Det er minst like viktig å ha et nettverk i den virtuelle verden som i den virkelige verden. Vennelistene (som ofte kan overstige 300 personer) blir derfor en bekreftelse på at man er populær og ettertraktet. Å pleie kontakt med så mange venner, er imidlertid noe i nærheten av en heltidsjobb. Det tar tid, det tar krefter. Det blir en avhengighet på linje med den vi ser i nettspill.

Facebook er egentlig en genial oppfinnelse. Stedet fyller det hullet som mange tar og føler på når gamle kamerater spres for alle vinder etter endt skolegang. Gamle kjente kan holde kontakten på en enkel og grei måte. Tore, som studerer i Michigan, kan få vite hva Bernt gjør i lunsjpausen i Agder. Og det ved hjelp av et lite tastetrykk. Nettet er herlig, dere!

Likevel føler jeg en viss ambivalens i forhold til det hele. Kanskje fordi det er en trend og "alle" gjør det. Kanskje fordi jeg, i likhet med Mina, er redd for at fortiden skal innhente meg. Eller kanskje fordi jeg garantert hadde blitt rammet av den nye folkesykdommen, social networking fatigue.

Dessuten; alle må ikke være på Facebook. Vi må ikke alle være sauer, som breker etter den siste trenden. Den største utfordringen må bli å utstå den grimme følelsen av å stå utenfor et fellesskap. Men verden trenger individualister. Og personer som tør å si; "Nei, jeg er ikke på Facebook, men jeg synes jeg lever et ganske ok liv likevel".