ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet

Idol-generasjonen

To håpefulle idoldeltakere. Foto: Roy Darvik, TV 2

Kommentarer

"I psykiatriens randsoner"

Håvard Simensen

20. september 2007

Slik jeg ser det kritiserer du i hvert fall to fenomener her: ”Selvrealiseringsdogmet” og omgivelser (medier/skole) som dyrker frem middelmådighet. Jeg er enig i kritikken av Selvrealiseringsdogmet: ” Samfunnets kollektiv er redusert til et forbipasserende publikum på individets reise mot suksess og realisering.” Og etter å ha sett selvhjelpsfilmen ”The Secret” synes jeg faktisk det er elementer i denne ”vinnerideologien” som kommer nært opp til nynazisme. Men på den andre siden er det viktig å få frem at det å hente glede i fra utøvelse av musikk, dans og fotball er noe som alle kan gjøre, som livsutfoldelse. Jeg tror disse programmene både gir en følelse av at ”alt er mulig”, samtidig som at denne følelsen av ubegrenset potensial er begrenset til individet.

Mitt hovedpoeng:

Pål Hivand

20. september 2007

"Min irriterte oppgitthet retter seg mot dem som underveis har forledet de tonedøve til troen på at et liv i musikkens rampelys er innen rekkevidde, aldeles uten krav om musikalitet, trening eller talent."

Jeg har ikke kritisert synging i sin allminnelighet. I likhet med de fleste synes jeg mennesker skal leve så gode liv som de kan, med sang og glede.

...valgjuks...

Barbie Ferrarie

21. september 2007

Finner igen annen plass å skrive dette: Ser at depesjer ikke har egen sak om valgskandalen i Drammen, men vier plass til høytflyvende tanker om idolgenerasjonen. Hva med å sette fokus på trusselen mot mot Norges valgordninger, å få opp valgdeltakelsen og få mer ideologi inn i politikken? I Drammen har vi ved dette valget for første gang sett valgjuks satt i system og ufrie valg (ferdigutfylte stemmesedler). Dette er bevisste handlinger for å komme i maktposisjoner - en makt som skal brukes. Slå ring om det norske demokratiet!

Valgfusk og mer

Jarle Petterson

22. september 2007

Vi har et forum, blant annet et om Depesjer og våre prioriteringer, for eksempel, der det er anledning til å ta opp slike spørsmål:
http://depesjer.no/forum

Når det er sagt, er det i høyeste grad interessante emner du bringer til torgs. Når vi har vært tilbakeholdne med å skrive om valgfusket i Drammen, har det et par forskjellige årsaker:

- Det ble først påvist i går
- Vi som skriver her har arbeid og familier ved siden av dette fritidsengasjementet
- Drammenstilfellet kan neppe hevdes å være utslag av en større, organisert konspirasjon mot demokratiet. Det tror jeg heller ikke man kan si om juksetilfellet på Søndre Nordstrand (Holmlia og omegn).

Likevel er jo valgordningen, de demokratiske prosessene, valgdeltakelse og det skrikende fraværet av ideologi i politikken fire svært interessante emner, som det ville være naturlig at vi tok for oss. Dessverre lider vi nok under det enkle faktum at Depesjers bidragsytere har dette som et fritidsengasjement. Derfor er vi også henvist til å vente på at noen av oss finner tid, rom og anledning til å ta disse spørsmålene for seg. Skal vi først gjøre det, blir det nok med utgangspunkt i en større sammenheng, ikke enkelttilfeller av uorganiserte fusketilløp med marginale konsekvenser.

P.S. La meg få tilføye at jeg ellers fant Pål Hivands Idol-artikkel svært interessant. For selv om Depesjer kanskje først og fremst fremstår som en tjeneste for politiske dyr av alle avskygninger, er vi minst like opptatt av sentrale utviklingstrekk i samfunnet for øvrig. Særtrekk ved den oppvoksende slekts grunnleggende holdninger finner jeg personlig umåtelig fascinerende.

Idol-konseptet stinker. Ungdom er ungdom.

Jon Vogt

26. september 2007

Pål Hivand, mener du at når man melder seg på idol så bør man være så hardhudet at man fortjener å bli skjellet ut offentlig i tv-mediet hvis man gjør det dårlig? Hvis deltageren angriper dommeren verbalt med utskjelling etter at deltageren har fått berettiget kritikk i fra en dommer, så er jeg enig i at det kan være et tegn på et oppblåst selvbilde hos deltageren, og som kan gjøre det nødvendig med utskjelling tilbake i fra dommeren, men da saklig utskjelling. Men hvor ofte skjer det? Det er uhyre sjelden jeg bruker tid på å se på slike programmer, så jeg vet ikke helt, men de få gangene jeg har sett på, så har deltageren stort sett stått og tatt imot kritikk og utskjelling, og det forundrer meg heller ikke om flere av deltagerne er presset fram av overivrige foreldre.

Jeg mener det ikke akkurat er den beste måten å dyrke fram det gode i en stemme på hvis deltageren kommer inn og møter en rad med arrogante dommertryner, for selv om de fleste deltagerne nok forstår at disse dommerne er betalt for å prøve å psyke dem ut, så klarer nok ikke deltageren uten videre å luke ut en følelse som sier at det er en dårlig atmosfære i rommet. Når noen av deltagerne nok også er temmelig nervøse i tillegg, fordi det kanskje er første gangen de skal opptre på tv, så kan det nok være nok til at halsen struper seg såpass sammen for dem at sangen blir sur. Det er jo klart at deltagerne bør øve endel på forhånd, men her har vi tydeligvis å gjøre med en bransje hvor man nok vanligvis bør ha en stor dose naturtalent i tillegg.

Jeg mener det vil komme mest glattpolert popmusikk i fra slike som mestrer slike situasjoner best, fordi jeg mener at det ekstra krydderet som litt ekte desperasjon, eller litt ekte yndighet, kan gi musikken, i større grad kan bli undertrykt i populærmusikken med slike utvelgelsesmetoder av artister i samfunnet, og er det ikke mest glattpolert popmusikk som dominerer de fleste markedsledende radiokanaler i det vestlige samfunn i dag? Hele idol-konseptet spiller tydeligvis på at oppsiktsvekkende oppførsel selger, og jeg mener det kan være et tegn på hvor dagens marked er havnet, når man i riksmedia tydeligvis bevisst satser på å få høyt seertall gjennom å vise usaklig utskjelling, i stedet for å prøve å få fram det oppsiktsvekkende ved å kunne presentere gode stemmer og karismatisk oppførsel gjennom å dyrke fram et miljø av trygghet for eventuelle kommende artister, eller for eksempel gjennom å reise rundt på en «Norge rundt-turné» for å ta opp musikalske gullkorn. Og da er vi inne på en meget interessant debatt, nemlig hvem som styrer dagens markedsutvikling på dette området, og på andre områder.

Jeg er enig med deg i at deltagerne gjennom idol deltar i den usunne delen av individualistdyrkingen i vårt samfunn, men jeg for min del antar altså at de fleste av deltagerne er ofre for dette gjennom selve idol-konseptet, og det var tydeligvis den usunne delen av individualistdyrkingen du ville sette søkelys på med ditt innlegg, så jeg tror i bunn og grunn vi er ganske enige om hva lommelykta bør lyse på. Det kan forøvrig være interessant å høre din kommentar til dette "idol-innlegget" av Andreas Wiese på www.dagbladet.no/kultur/2007/09/14/512055.html.

Idol-institusjonen

Stian

13. desember 2007

En annen måte å se det på, er at individualismen IKKE får blomstre nok. De mentale rammene blir for tvingende. Unge føler et press fra massemedia, og det handler om å være vellykket, sexy og flink. Man får presentert forskjellige kategorier å være flink i, med regler og medfølgende livsstilspakkeløsninger. Nåde den som faller utenfor! Å være reflektert og ha selvinnsikt er ikke kult iflg de som definerer ungdommen. Det er ikke sånn man blir kul og får alt det man vil ha.
I et stadig mer sløvende samfunn, er det ikke rart at unge drømmer seg bort. Hadde de bare hatt sine egne drømmer! Hadde de bare hatt frihet til å finne seg selv ved siden av normen, i stedet for å prøve å passe inn. Greia med massemedias signaler er at hypen er for stor, mens normen er for smal. Og når dette får holde på, vannes ikke bare ungdommens, men hele folkets begreper om estetikk og kreativitet ut til en tynn, smakløs, kraftløs buljong. Med blåfarge, aspartam og MSG. Idol handler ikke egentlig om musikk engang, men om artisteri og kopiering av etablerte idealer. Pføy!
Mange av disse kidsa (jeg sier ikke alle, men kanskje 30-40%) kunne sikkert ha gjort noe unikt og spennende i en mer moden og mindre ego-styrt alder. Men opplevelsen av å få egoet (som kan være ganske oppblåst hos de fleste 17åringer) knust av dommere, på riksdekkende TV, blir for hard. Kanskje blir det lenge til de i det hele tatt tør å snakke i en forsamling! Langt mindre skrive en bra indierockelåt.
Såkalt virkelighets-TV har null og niks med virkeligheten å gjøre. Medievirkeligheten er syntetisert og satt inn med søtstoff og glidemiddel. Og ungdommen er som noen stakkars broilerkyllinger.

Se også:

De er unge, uskolerte og på uforklarlig vis hellig overbeviste om sin egen genialitet. De er ikke i stand til å holde en tone i mer en fire nanosekunder, men tror fullt og fast på sin egen musikalske suksess. Vi fostrer en generasjon til liv i fornektelse.

Forfatter Pål Hivand <phSPAMFILTER@depesjer.no>

Publisert 19.09.2007 23:52.

Sist endret 20.09.2007 08:20.

Visst er det til tider underholdende å se de unge håpefulle bli kastet på hode og ræva ut, oppløst i tårer, hikstende av sjokk over at dommerne ikke likte det de hørte. Og man skulle tro at noen av deltakerne, i løpet av tre sesonger med sangkonkurransen Idol, hadde lært noe om sang, musikalitet og selvinnsikt.

Niks. Nada.

Men det har de ikke. De er forblindet av sitt eget oppblåste selvbilde, i uskjønn kombinasjon med en uoverstigelig inkompetanse. Ikke en dritt har de lært, fordi de intet har å lære. Kunnskap og kompetanse er, ifølge Idol-generasjonen, ganske enkelt ikke nødvendig. Det ble så latterlig demonstrert under forrige episode av Idol, da den lamslåtte deltakeren erklærte til programleder og kamera:

- Jeg burde kanskje øvd.

Men øving er for pyser. Eller deltakerkollegaen som konkluderte med at han "dessverre ikke fikk budskapet fram!" Joda, budskapet var klart som blekk, min unge venn. Men du kan ikke synge, om så livet gjaldt.

Naiv.Super.Alltid.

Men selv ikke når dommerne skjeller ut deltakerne på det groveste, og setter enkle og forståelige navn på inkompetansen og selvopptattheten, forstår deltakerne. De er ganske enkelt ikke i stand til å forstå at de ikke er vidunderlige og fantastiske for alle, hele tiden, uansett hva de gjør.

For all del, det gjelder ikke bare unge med eller uten en sangkarrière foran seg. På landets høgskoler kastes årlig hundrevis av studenter ut, som har jukset seg til besvarelser og eksamenprøver gjennom Google og en laptop. De er allerede utlærte, de er allerede fantastiske og eksamensbeviset er nærmest som en intellektuell fartsdump å regne i deres allerede imaginære og fantastiske karrière.

Mitt barn Munch

Idol-generasjon har tidlig lært å gi opp. Å fullføre er ikke et krav, bare man prøver og gjør så godt man kan. Det begynner med tegningene i femårs-alderen, som får anmeldelser i hjem og skole som om podens krusedull var av Edvard Munch. Deretter er det fotballtreneren som får så jakka passer fra pappa på sidelinjen, fordi treneren krever laginnsats og setter den late, men akk så håpefulle, på innbytterbenken.

Foreldrene, så vel som barnet, er faste i troen på at den reisen de foretar gjennom henholdsvis foreldreskapet og barndommen aldri er gjort før av noen levende mennesker. Det er nytt terreng, de er oppdagelsesreisende på kontinenter ingen ante eksisterte og hvor det ikke finnes oppdaterte Google Maps å navigere etter. Alt må derfor gjenoppfinnes, gjenoppdages. Kunnskap er, i likhet med informasjonselementene på nett, datomerket og for lengst passert holdbarhetsdatoen.

Jeg.Alene.Best

Det handler om selvrealisering, om troen på at vi alle innerst inne er geniale og kompetente i det meste. Vi må bare kvitte oss med alle rammer, all påvirkning og all gammel kunnskap. Fra alt og alle som står i veien for å realisere vårt iboende geniale selv. Ikke minst fra Idol-dommerne og universitetenes professorer.

Alle arenaer i liv og samfunn blir et podium hvor vi skal posere, beundres og applauderes. Forpliktelser, følelsesmessige bindinger til familie, medstudenter og kolleger blir tvangstrøyer man må frigjøre seg fra. Samfunnets kollektiv er redusert til et forbipasserende publikum på individets reise mot suksess og realisering.

Psyk? Jeg?

Problemet ligger naturligvis ikke i en eventuell suksess, men i forestillingen om at man best oppnår den alene og aldeles uten innsats og andres hjelp. Som om vi alle er skjebnebestemt for stjernestatus fra fødselen av. Det er kun et spørsmål om tid.

Slik skaper vi medmennesker med liten omsorg og tanke for andre enn seg selv og sine umiddelbare behov, slik de til enhver tid måtte melde seg. Mennesker som ser sin nabo og kollega som hindre i veien mot sin Idol-status. Det er til forveksling lik alvorlige psykiatriske diagnoser.

Fingeren ut!

Jeg lar meg derfor ikke provosere av tilsynelatende ondskapsfulle kommentarer fra fjernsynsdommere overfor talentløse sangere. Min irriterte oppgitthet retter seg mot dem som underveis har forledet de tonedøve til troen på at et liv i musikkens rampelys er innen rekkevidde, aldeles uten krav om musikalitet, trening eller talent.

I så måte er Idol-dommerne trolig det nærmeste vi kommer et realt tilbud om behandling og realitetsorientering for dem som lever i psykiatriens randsoner.

For det er taperne som speiler seg i vissheten om at de er og gjør så godt de kan. Vinnerne øver. Studerer.