Våpen og uvesentligheter

Dette er et slags forsvarsskrift for Najmuddin Faraj Ahmad, eller mulla Krekar, som de fleste kjenner ham som. Mens Dagbladet årvisst åpner sine kronikkspalter for en rituell og verbal avretting av AKP-bevegelsen og dens medlemmer, er mullaen henvist til nyhetssidene. Krekars tanketomhet har nyhetens, Fremskrittspartiets og integreringsminister Hanssens interesse. Men i mye mindre grad enn AKP og Pål Steigan, når mullaen opp som tema for avisenes kronikker og kommentarer. Først når man i stort volum og med sterk patos er plassert i avisenes kronikker, kan man føle seg sikker på at saken er fullstendig uvesentlig og uten interesse for noen. Så dette er min håndsrekning til mulla Krekar. Kall det gjerne et mulla-løft.

"Steigan feirer snart 30-årsjubileum som en fullstendig uinteressant politisk aktør. - Cato Schiøtz -"

Jeg er grunnleggende uenig i både mulla Krekars og Steigans analyser og perspektiver på verden og samfunnet. At de nærmest ved slump også klarer å klemme inn en og annen klar tanke, anser jeg ikke som spesielt formildende. Naturligvis har Vesten, med sin historie, sin økonomi og sin militære makt, et betydelig ansvar overfor den islamske verden og overfor verdens fattige og ufrie. Ikke bare har Vesten et ansvar, men vi har faktisk også de økonomiske, teknologiske og organisatoriske midlene til å gjøre noe med sakene. Så det er ikke på disse punktene jeg henfaller til komatøs likegyldighet overfor de nevnte herrer.

Verden er nemlig full av problemer, og av mennesker som er i stand til å se og formulere disse i mer eller mindre fruktbare analyser. Lakmustesten for politisk vesentlighet er for meg løsningene de beskriver. Og det er her mullaen og Steigan så til de grader dokumenterer sin uvesentlighet. De snakker så hjertelig om folket og rettferdighet. Men bakenfor ligger de klart formulerte ideene om diktatur, ensretting, uniformering, trakassering, avretting - fjerning av det vi i demokratiske land anser som helt ukrenkelige rettigheter for frie mennesker.

"Enhver politisk bevegelse må konfronteres med hvilke metoder dens politiske mål utmyntes med. Det er denne lakmustesten AKP ikke har noen mulighet til å bestå. - Cato Schiøtz -"

Når aktørene i samfunnsdebatten fjerner motstandernes rett til å være uenig og annerledes, og ved hjelp av makt vil undertrykke alle andre løsninger enn de selv lanserer, har debatten opphørt og dikaturet er innført. Dette kjennetegner i prinsipp mulla Krekars og Pål Steigans syn på verden. Paradoksalt nok sitter de begge i demokratiske Norge og priser friheten de selv nyter, men som de ikke er villig til å innvilge andre i sine respektive idealsamfunn. Slik taler ekte despoter in spe.

Hva er det da med disse politiske uvesentlighetene, som gjør at vi fremdeles etter snart 30 år diskuterer AKP (m-l)? Hva i all verden er det ved mulla Krekar som skaper nyhetens interesse? Kort fortalt: våpen og drap. AKP proklamerte væpnet revolusjon, samtidig som medlemmene understreket sitt demokratiske sinnelag. Mulla Krekar bygde sin hær Ansar al Islam, samtidig som han i Norge lovpriser demokratiet og sine borgerrettigheter. Dobbeltkommunikasjon er også kommunikasjon.

I samme øyeblikk som du putter antydningen om et maskingevær, en ørliten henrettelse eller en selvmordbomber inn i en ellers uvesentlig politisk retorikk, så skapes oppmerksomheten. Det gikk forholdsvis lite voldelig for seg i Norge på den ytterste kommunistiske venstrekant. I Norge skulle det vise seg å være den ytterste høyrefløyen som gikk volden i vold. Annerledes var det i Europa, hvor grupper som Røde Arme Fraksjon (RAF, bedre kjent som Baader-Meinhof-gruppen) viste hvor langt den ytterste venstresiden kunne være villig til å gå, gjennom bombing og politiske henrettelser. På samme måte har mulla Krekar lovprist al-Qaida, bygget opp sin personlige hær, Ansar al-Islam, og mer enn antydet hvor langt han og hans likesinnede er villige til å gå.

Debatt med de politisk uvesentlige har ingen mening, fordi de ikke er det minste interessert i argumentene som lanseres. Faktisk, alle argumenter som framføres mot dem, oppfattes som en bekreftelse på de tanker de har allerede. Det er oppmerksomheten omkring egen person og egne ideer de interesserer seg for. I så måte fortoner den offentlige debatten omkring AKP og mulla Krekar seg som hunders pissing på lyktestolper.

Men må man så må man. Og jeg legger ikke skjul på at det var godt å endelig få tømt seg. Mer var det i grunn ikke.

Opprinnelig publisert 15.03.2006