Al Gore ønsket regimeskifte i Irak

Som en av få demokrater i Senatet, stemte han i 1991 for en resolusjon til støtte for den første Gulf-krigen etter at Irak hadde angrepet Kuwait. I oppspillet frem mot presidentvalget i 1992, kritiserte Al Gore den daværende president Bush for å ha forlatt Irak etter Gulf-krigen, uten å fjerne Saddam. Bush hadde oppfordret det irakiske folket til å reise seg mot diktatoren, men USA ga ikke støtte til opprørerne.

I en tale for Center for National Policy i september 1991 sa Gore:

”Bush fortjener kritikk for å ha holdt Saddam Husseins og det irakiske regimets sanne natur skjult for det amerikanske folket. Han fortjener kritikk for å ha overbevist seg selv om at sameksistens med dette monsteret skulle være mulig, og han fortjener kritikk for å ha holdt på denne linjen mens Saddam fortsatte med sine grusomheter.”

Gore sa at president Bush dysset ned trusselen som Saddams jakt på masseødeleggelsesvåpen utgjorde. Han viste også til at Irak støttet terrorister i flere land i Midtøsten.

Al Gore var en viktig støttespiller ved opprettelsen av den sentrale organisasjonen av eksilirakere som drev kampanje for militær intervensjon, Iraqi National Congress (INC). Gruppen ble etablert i juni 1992. Som USAs visepresident i 1993 inviterte Gore eksilirakerne i INC til USA for å holde møter. Dette fortsatte han med under hele Clinton-Gore-administrasjonens regjeringstid. Sitt siste møte med INC som visepresident hadde Gore i juni år 2000. Budskapet fra Gore var det samme: USA stod fast på at de ønsket regimeskifte i Irak.

Under nittitallet jobbet både president Clinton og visepresident Gore for å legge press på Saddam. I 1998 vedtok Kongressen Iraq Liberation Act, hvor USA forpliktet seg for å jobbe for å fjerne Saddam og støtte innføringen av demokrati i Irak. Loven etterlyste etableringen av en krigsforbryterdomstol i Irak, for å holde Saddam Husseins regime ansvarlig for folkemord, etnisk rensning og brudd på folkeretten. Loven uttrykte et ønske om regimeskifte, men den ga ikke grønt lys for amerikansk, militær aksjon. En slik fullmakt ble først gitt av Kongressen høsten 2002.

Men Iraq Liberation Act var svært viktig fordi den stilte USA på de irakiske demokratenes side. En forpliktende allianse var blitt etablert. Den demokratiske president Clinton sa: ”Irakerne lengter etter – og fortjener – frihet, slik som alle andre. USA ser frem til et demokratisk Irak som vil gjøre det mulig å føre landet tilbake til normale relasjoner med verdenssamfunnet.” I stedet for at USA posisjonerte seg til støtte for en mer USA-vennlig general, eller en annen tyrann, var det nå offisiell politikk å støtte de irakerne som ønsket demokrati post-Saddam.

Holdningen til regimeskifte hos demokratene på nittitallet stod i kontrast til Det republikanske partiets skepsis. Dagens republikanske visepresident, Richard Cheney, var forsvarssjef under George Bush senior frem til 1992. I et intervju i 1994 ble han spurt om hvorfor USA ikke fjernet Saddam etter den første Gulf-krigen. Cheney svarte at det hadde vært feil: De arabiske landene som var med i koalisjonen hadde ikke støttet opp om en slik intervensjon. Irak hadde stått i fare for å bli delt. ”Det hadde ledet til en hengemyr å gå så langt – å gå til det skritt å invadere Irak,” sa Cheney.

Da Cheney nylig ble konfrontert med sitt ”hengemyr-utsagn” fra 1994, ble han spurt om hva det var som fikk han til å skifte syn.

Han svarte: ”11. september.”

Etter terrorangrepene 11. september 2001 adopterte Bush-administrasjonen kravet om regimeskifte overfor Irak. Internasjonalistene i Det republikanske partiet – de såkalte nykonservative – hadde under hele nittitallet krevd at Saddam måtte fjernes med makt. Nå vant de presidentens øre. I motsetning til Clinton ble det tydelig at president George W. Bush var villig til å gå til militær intervensjon overfor Saddam.

I september 2002, et halvt år før USA og Storbritannia gikk til krig, holdt Al Gore en tale for Commonwealth Club i San Francisco. Der foretok han en grundig drøftelse av argumentene for og mot å fjerne Saddam. Gore var krystallklar: Han mente Saddam brøt FN-resolusjonene som ble vedtatt i 1991, i forbindelse med våpenhvilen etter den første Gulf-krigen. Kongressen burde gi presidenten fullmakt for å gå til militær intervensjon. Om presidenten ikke greide å overbevise FNs Sikkerhetsråd om å vedta en ny resolusjon, skulle presidenten fortsatt kunne gå til militær aksjon, mente Gore:

”Presidenten burde gis fullmakt til å gå til aksjon for å hanskes med Saddam Hussein, på bakgrunn av at han bryter vilkårene for våpenhvilen fra 1991, og at han utgjør en vedvarende trussel for regionen.” Kongressen burde ”henstille Bush om å gjøre alt som stod i hans makt” for å vinne en ny resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd. Hvis Sikkerhetsrådet ikke var villig til å vedta en slik resolusjon ”står andre muligheter åpne,” sa Gore. Det var ikke overraskende at Gore skjenket Bush en slik rett til å intervenere uten Sikkerhetsrådets godkjenning: Som visepresident under Clinton støttet han i 1999 militær aksjon i Kosovo uten FN-godkjenning. Det var nødvendig for å sette en stopper for Slobodan Miloševićs drøm om et Stor-Serbia.

Talen til Commonwealth Club var interessant fordi Gore brukte så pass mye tid på å understreke behovet for nasjonsbygging, ikke bare regimeskifte. Han argumenterte videre for at president Bush ikke hadde gått inn med nok styrker i Afghanistan i 2001. Bush burde ha brukt overveldende militærmakt ”slik vi gjorde i Bosnia,” sa Gore.

Gore kritiserte forsvarssjef Donald Rumsfeld, en mann som lenge var uttrykt motstander av nasjonsbygging. Rumsfeld ønsket å styrte Saddam med minimal innsats, for deretter å gjøre rask retrett (Forsvarssjefen fortalte Bush sensommeren 2002 at Pentagon kun ville ha fem tusen soldater stasjonert i Irak innen desember 2006, et komplett urealistisk anslag).

I etterkant av krigen har Al Gore, i likhet med Hillary Clinton og flere andre Demokrater, distansert seg fra sin iver etter å styrte Saddams regime. Gore sier nå at krigen var en feilvurdering.

Al Gore mente frem til 2003 at det noen ganger var nødvendig gå til militær intervensjon. Clinton-administrasjonen lyktes med dette i Bosnia og Kosovo. Når verdenssamfunnet unnlater å handle – slik vi nå gjør overfor Burma – er det også et valg som får alvorlige konsekvenser. Al Gore var som visepresident villig til å støtte militær intervensjon i den tro at alle mennesker, uansett hvor de lever i verden, har krav på den samme friheten til å forme sitt eget liv – og at vi alle har rett til å leve fri for undertrykkelse.

Om president Bush ikke hadde gått til militær aksjon, og Saddam Hussein fortsatt hadde sittet ved makten i dag, hva tror du Al Gore hadde sagt?

Les mer på forfatterens nettsted nettsted.