Quisling-museum i Villa Grande?

Det begynner å bli måneder siden den offisielle åpningsdagen. HL-senteret har åpnet dørene sine for publikum. Opprettelsen av senteret er en viktig begivenhet. Et senter til minne for ofrene. Senteret er et forsknings- og formidlingssenter, som tar opp forhold som rasisme, antisemittisme, folkemord og menneskerettighetsspørsmål. Arbeidet innenfor dette feltet er udiskutabel allmenngyldig og spiller således en viktig funksjon.

Det later imidlertid til å være en beslutning som ikke bygger på en omfattende gjennomgang av forholdene. Bakgrunnen fremstår som en politisk avgjørelse fremfor et logisk valg. Det er veldig vanskelig å finne holdepunkter for noe annet. Situasjonen er preget av at beslutningen virker lite gjennomtenkt, i lys av virkeligheten. Det er muligens fortsatt rom for å influere utfallet, selv om HL-senteret nå er veletablert i Villa Grande. Av respekt for moderne norsk historie, må det foretas et iherdig forsøk på å reversere utfallet av situasjonen. Det er påfallende at en særpreget historisk begivenhet overskygger en annen.

Det er et sårbart tidspunkt å uttale seg om forhold som involverer jøder, særskilt etter det nylig tragiske angrepet på synagogen. Når det er sagt, er det rom for å mene at det melder seg betenkeligheter rundt hele prosessen.

Siden slutten av andre verdenskrig har det internasjonale samfunnet systematisk holdt minnene fra det svarteste kapittel i moderne tid levende i oss. Ingen bestrider grusomhetene som fant sted i tilintetgjørelsesleirer. Norge påførte seg, som stat, stygge skrammer ved å deportere egne borgere til Tyskland og konsentrasjonsleirene. Det er klokt og riktig at Norge, og verden for øvrig, deltar i erindringsprosessen i forbindelse med Holocaust. Det var en spesiell epoke, av den grunn må det nedlegges en innsats for bevaring av historien.

Det er viktig ikke å glemme. Fra tid til annen repeteres tragedien i den norske folkesjela, for å hindre at noe slikt skal inntreffe igjen. Det er en viktig historisk verdensbegivenhet, også i norsk sammenheng. Det er riktignok å ta munnen for full å påstå at Quisling er en del av vår nasjonale identitet, men det er rett å hevde at han utgjør en del av vår fortid. Spørsmålet er ikke om hvorvidt det er riktig å opprette et Holocaust-senter, snarere tvert imot, heller lokaliseringen av senteret.

Quisling er en kjent personlighet. I et større perspektiv er navnet Quisling etter hvert blitt et verdensomspennende begrep. Quisling er en quisling. Forræderen symboliserer alt det vi forakter i livet og ved mennesker. Hans navn er ett av få norske ord som har blitt internasjonalt. Quisling er en skikkelse av tyngde i moderne norsk historie, i negativ forstand. På dette grunnlaget er det norske folket tildelt en viktig oppgave i å bevare historien slik den utspilte seg under annen verdenskrig. Det er sørgelig at vi blir rammet av hukommelsestap hver gang Quisling blir nevnt. Det er gjennomgående lite sannsynlig at Norge kan endre eller slette historien om diplomaten, majoren, forsvarsministeren, lederen for Nasjonal Samling (NS) og ministerpresidenten.

Det er typisk norsk å være god, har det blitt sagt. Kanskje er proklamasjonen en måte å fortrenge de vonde minnene på. Særskilt når Norge i dag spiller en viktig rolle i verdenssamfunnet, som fredsnasjon og fredsmegler.

Villa Grande er en fabelaktig bygning. Byggverket er et museum i seg selv. Det er akutt presserende at Villa Grande fortjener vår oppmerksomhet, nå mer enn noen gang, siden boligen er på vei til å miste historien som hefter ved den. Bygningen ble påbegynt i 1917. Maria og Vidkun Quisling brukte huset som privatbolig fra 1941 til 1945. Ikke lenge i tid, men symbolsk viktig.

Det er klart at vi skal bevare realitetene i en av verdens mest dokumenterte folkemord og hindre at noe liknende skjer igjen. Og det foregår ikke ved å overfokusere utelukkende på en side av et sammensatt bilde. En måte å lære av det som skjedde ved å bevare minnene; en fredning i absolutt forstand. Noe alternativt sted for HL-senter kan umulig være vanskelig å oppdrive, selv på Bygdøy.

Tenk dere følgende hypotese: Vidkun Quisling-museum. Et forum for utveksling av informasjon og løpende dialog. HL-senter og Quisling-museum kan eksitere side om side. Disse kunne legge til rette for et budskap og en historie som engasjerer nålevende mennesker. Det vil definitivt engasjere et bredere publikum, ikke en snever krets eller de spesielt interesserte. Et Quisling-museum vil provosere oss, fordi det vil bryte med tilvente forestillinger. Alt kan ikke alltid gå på skinner.

At et Quisling-museum vil vekke sinne i folket, kan ikke brukes som argument for å ikke sette et slikt prosjekt ut i livet. Forslaget må ikke oppfattes som håndslag til Quislings venner i Norge – nynazistene. Dette er utelukkende et forslag, i lengste fall en oppfordring. Det vil hagle med beskyldninger om antisemittisme og andre ubehageligheter fra alle kanter, men som med alle kontroversielle handlinger og holdninger, vil også dette avta. Man får nok kanskje si at det blir med tanken.