Holocaust: Pinlig norsk ansvarsfraskrivelse

Av den bemerkelsesverdig enslydende leserresponsen fremgår det at noen finner det dypt tragisk at Villa Grande nå brukes til museum for å minnes holocaustofrene, men får man nå først tenkt seg om, fins det knapt et bedre egnet sted. Jeg håper ikke reaksjonene er et uttrykk for den holocaustfornektelse vi ser i enkelte miljøer. Sammenligninger av Amin Asskali og Jostein Gaarder, så vel som forslag om å øremerke Villa Grande som minnesmerke for ”gutta på skauen”, tyder på at det er jødene de kommenterende – enten de nå er nynazister eller islamister – har problemer med, ikke Quisling.

Jeg er enig med Asskali i at Villa Grande ville ha vært et utmerket sted å etablere et Quisling- eller NS-museum, men det fins vel så egnede fasiliteter. Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse rinner umiddelbart i hu. Langt mer tilgjengelig enn Bygdøy er det også.

Det er altså alt annet enn tragisk at Holocaustsenteret er installert i Villa Grande. Det er bare så synd at det er litt utilgjengelig, der ute. Det virkelig tragiske er at tanken om et Quisling- eller NS-museum overhodet ikke later til å ha streifet myndighetene.

Vi er så flinke, ”vi som var på Den rette siden™”, til å påpeke at det ene landet etter det andre har unnlatt å ta et oppgjør med sine handlinger under krigen. Og det helt uten at vi selv har tatt tak i norske forbrytelser mot menneskeheten under okkupasjonstiden. Da ser jeg bort fra landssvikeroppgjøret, som var et internt oppgjør med en gruppe av befolkningen.

Mange har gjentatte ganger forsøkt å lufte Norges konstitusjonelle stilling i løpet av de fem årene landets lovlig valgte regjering trådte ut av funksjon. Som vi alle vet, rømte regjeringen Nygaardsvold landet, sammen med Kongen og Kronprinsen, ganske umiddelbart etter den tyske invasjonen 9. april 1940. Den trådte dermed ut av kraft idet at den ikke lenger ville kunne opprettholde for innbyggerne avgjørende funksjoner, og ble erstattet av Vidkun Quislings regjering, sammensatt av fremtredende medlemmer av Nasjonal Samling (NS).

Forfatningsmessig var med andre ord NS-regjeringen i fem samfulle år landets de facto-regjering, om den nå var lovlig valgt eller ei. Quisling og Nasjonal Samling var det offisielle Norge, som opprettholdt vitale samfunsfunksjoner, enten vi liker det eller ei. At Johan Nygaardsvold et al kunne vende tilbake som helter etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945, er intet mindre enn et mysterium, skjønt de granngivelig ble sterkt kritisert umiddelbart etter hjemkomsten 31. mai 1945. Tre uker senere fratrådte statsministeren sitt embete.

Nygaardsvold ledet en regjering som, gjennom praktisering av det brukne geværs taktikk, la landet åpent for den tyske krigsmaskin, og burde levnes lite annet enn vanære. Men så er jo tingene slik skapt, at det nå engang er seierherrene som dikterer sannheten. Nygaardsvolds svik, som må kunne hevdes like alvorlig som Quislings, var snart glemt, om det nå overhodet ble nevnt, og Den rette siden™ definerte for all(?) ettertid historien, slik vi kjenner den.

Regjeringen Nygaardsvolds svik unnskylder ingenlunde Vidkuns Quislings, som, om mulig, var enda verre. Likevel blir det for enkelt om vi som folk fraskriver oss ethvert ansvar for det som skjedde med jødene, blant annet. Rett nok gikk det mang en god jøssing omkring med bindersprydet jakkeslag, men la oss likevel rekapitulere litt:

Nordmenn på tysk side:

• I alt deltok cirka 6000 nordmenn som frontkjempere, blant annet i Germanske SS Norge, Norges SS, Den norske legion, Regiment Nordland og SS-skijegerbataljon Norge
• 400-500 norske kvinner tjenestegjorde som såkalte frontsøstre i tysk Røde Kors
• Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk Nasjonal Samling cirka to prosent av stemmene
• I 1943 hadde Nasjonal Samling 44.000 medlemmer (til sammenligning har våre dagers største parti, Fremskrittspartiet, 22.000 medlemmer per 2005)

Ved utgangen av Andre verdenskrig hadde Milorg, den militære delen av Hjemmefronten, 40.000 soldater i sin tjeneste. Antallet deltakere eksploderte for øvrig etter at det ble klart hvilken retning krigen tok.

Man kan med andre ord ikke snakke om en entydig ”norsk holdning” under krigen. En ikke ubetydelig del av befolkningen, langt flere enn de registrerte NS-medlemmene, var i besittelse av klart antisemittiske holdninger.

Jeg er sterkt kritisk til det staten Israel har foretatt seg i forhold til palestinerne og sine nære omgivelser, men det betyr altså ikke at jeg bærer på antisemittisk tankegods. Som jeg har forsøkt å anskueliggjøre her, har Norge mye å be verdenssamfunnet, jødene i særdeleshet, om unnskyldning for.

Vi var et land som var delt i to leire, hvorav den ene sterkt antisemittisk, og medvirkende til at mange jøder havner i dødsleire. Jeg fordømmer ethvert forsøk på å fremstille Holocaustsenteret som ”tragisk”, som uttrykk for antisemittiske holdninger. Vi behøver Holocaustsenteret, og vi behøver, som Amin Asskali klokelig foreslår, et Quisling-museum.

Både for at vi skal huske hvilke grusomheter som ble begått mot jødene og som en påminnelse om hvilken rolle vi selv spilte i jødeutryddelsen. Det nytter ikke lenger å peke på en ”marginalisert” del av befolkningen – og toe hendene.

*Foreningens egen orddeling