Isbreenes liv

Hans antagelser er basert på satellittmålinger fra slutten av 70-tallet. Hvordan kan vi da vite om isen ikke smeltet like raskt rundt 1920-tallet? Hvor uvanlig er det at isutbredelse er så liten som vi ser idag? Kan vi være sikre på at den ikke var like liten også på 20- og 30-tallet?

Først i 1903-06 ble Nordvestpassasjen gjennomseilt av Roald Amundsen i Gjøa, med tre overvintringer.

Den første gjennomseilingen av Nordøstpassasjen uten overvintring lyktes så sent som i 1932 for den russiske tråleren Sibirjakov, i en relativt varm periode. I perioden 1935-1945 hadde flere randområder til det Arktiske Osean relativt liten isutbredelse. Derfor regnet den tyske marineoverkommando i sommeren 1942 med at USA ville utnytte de gunstige isforholdene til å sende konvoier fra Nord- Amerika til Sovjetunionen via Nordøst-passasjen. Amerikanerne kom dog aldri denne veien. Dette skriver professor i fysisk geografi, Ole Humlum, i en kronikk i avisen Nordlys.

Dette er derfor ikke unikt, og kan ikke bevise innvirkningen menneskeskapte klimaendringer har på nedsmeltingen av isbreene.

En journalist skriver i en artikkel i Aftenposten 21. august, 2007:

”Her ser en med egne øyne at klimaet er endret. De store isbreene reduseres og trekker seg tilbake. Kongsfjorden har de to siste vintrene vært uten is, noe som er svært uvanlig.”

Kongsvegbreen, som er illustrert som eksempel, egner seg svært dårlig til å forklare at breer trekker seg tilbake. Dette er en surge-bre, en bre som langsomt trekker seg tilbake (over 20-30 år), for så å presse seg raskt fram igjen iløpet av en måned eller år, før den langsomt trekker seg tilbake igjen. Det skyldes at en kritisk masse med nysnø på toppen utløser et skred, som forflytter seg, gjerne flere meter om dagen.

Nettstedet yr.no, som drives av Meteorologisk institutt, skriver følgende om de to isfrie vintrene: ”De naturlige klimavariasjonene her er imidlertid meget store, og vil på kortere sikt kunne maskere eller forsterke trendene regionalt.”

Kongsvegbreen er den breen som stadig trekker ministere og andre høyerestående personer for å bevise klimaendringene. Dette selv etter at flere forskere har uttalt at denne breen ikke egner seg til å dokumentere klimabevis.

Hvorfor unnlater klimaforskere å fortelle om årsaken til lite is de to siste årene, men lar det heller henge i luften at det er CO2 som har skylden?

Greenpeace prøvde i 2002 (og fortsatt) å bruke denne isbreen til å bevise klimaendringer, men forskeren Ole Humlum tilbakeviste dette i en artikkel som ble publisert i internasjonale medier, dog ikke i Norge.

Allerede i september 2005 skrev forskning.no en artikkel om breer på Svalbard som var på framrykking, istedenfor tilbaketrekking. ”Paulabreen, som ligger i Rinderbukta i indre Van Mijenfjorden, vokste og flyttet seg nesten én kilometer framover i terrenget i tidsrommet 21. april til 15. august i år.” Ikke nok med det. I slutten av august 2004 publiserte samme nettsted også en artikkel om dette temaet. ”Isbreene reagerer tregt. Ting som skjer med dem i dag kan like gjerne være en reaksjon på noe som skjedde for 10.000 år siden, eller for 1000 år siden, som dagens klimaendringer.” Dette vil igjen si at isbreer egner seg dårlig til å bevise menneskeskapte endringer i klimaet. Forskning.no skriver at ”Det ligger rundt 160.000 isbreer i fjellene rundt om i verden, men de utgjør likevel ikke noen stor andel av verdens islager. Dersom alle fjellbreene smeltet, ville havet stige med en knapp halvmeter.” Klimaforskerne mener at havnivået vil stige med 80 meter dersom dette skjedde.

Debatten om at menneskeskapte klimaendringer fører til nedsmelting av isbreer, er ikke annet enn en lettvint løsning på de utfordringene vi står ovenfor.

Artikkelforfatteren studerer informatikk med spesialisering i informasjonsbehandling, og er til daglig sjefredaktør i den nettbaserte avisen Nyhetsblikket.no, hvor denne artikkelen første gang ble publisert 8. september 2007.