Bø! Vart du skræmt no?

Damen før meg i køen på Tromsø flyplass hadde nylig ankommet fra ferie i Marokko. Der hadde hun kjøpt en flaske dyrebar parfyme. Nå holdt hun flasken forklarende foran øynene til vakten i adgangskontrollen, i et forsøk på å overbevise ham om at den ikke inneholdt livsfarlige kjemikalier eller sprengladninger. Hun ble gradvis sintere, han gradvis mer oppgitt og brydd. Idet han ba henne kaste flasken i søpeldunken og ta av seg skoene for gjennomlysning, brøt helvete løs.

Kvinnens sinne ble naturligvis og helt uforbeholdent rettet mot den unge mannen i uniform. Der og da. Men hva med etterpå, når hun kom hjem og fortalte historien? Når venner og ektemenn forsøkte å forklare nødvendigheten av sikkerhetstiltak, og at den unge mannen bare gjorde jobben har var satt til. Hva da? Hvem ble hun sint på da?

For selv vi som sjelden kjenner sinne og redsel for terror, blir stadig minnet på at det bør vi. Sinne og redsel er det som gir legitimitet til alle de som monterer kameraovervåkingssystemer, gjennomlysningsapparater, og leier inn vektere.

Thomas Hegghammer, ekspert på terrorisme og Midtøsten-problematikk ved Forsvarets forskningsinstitutt, sier til avisen Vårt Land at man ikke kan utelukke massedrapsaksjoner på norsk jord i framtiden. Han sier polarisering mellom muslimer og ikke-muslimer kan føre til en muslimsk global jihad. Årsak: økt norsk militær innsats på fremmed jord gjør Norge til terrormål.

Når man nylig har opplevd luftfartsindustriens terror av uskyldige passasjerer gjennom adgangskontrollen, og man omsider synker ned i flysetet ved siden av småbarnsfamilien med kolikk og bleieutslett. Da åpner man avisen og kan knapt unngå overskriften over to sider: Utelukker ikke muslimske massedrapsaksjoner i Norge.

Vi er redde. Og sinte som faen. Og da nikker vi anerkjennende og godtar alle planer om anti-terrortiltak, selv om de innskrenker vår frihet og gjør oss mer redde og mer sinte. Og vi tenker at de som kritiserer sikkerheten og alle tiltakene, er naive og godtroende fjotter og muslim-venner (skjellsord), som ikke verdsetter tradisjonelle og gode norske verdier som frihet og fred.

Den enes terrorist er en annens motstandskjemper. Det handler ofte om hvordan man ser det. I mellomtiden deltar norske militære styrker i krig i Afghanistan og Irak, uten at det avstedkommer særlig debatt. For verken i Afghanistan eller Irak er det blitt tryggere eller fredeligere. Begge landene er i opppløsning og det hersker borgerkrig begge steder. Vil flere bomber og flere soldater løse problemet? Eller er det okkuperende, vestlige soldater som er problemet?

I mellomtiden, her hjemme, klarer jeg ikke helt å forsone meg med følelsen av å være beleiret hvor enn jeg går. Jeg er redd. Jeg er sint.

Men mest av alt savner jeg følelsen av frihet. Før krigen.