Seminaret om Midtøsten

Etableringen av staten Israel har siden 1948 vært en evig kilde til konflikt og drap i Midtøsten. Det hører naturligvis til historien at området slett ikke var konfliktløst før opprettelsen av Israel. Da Storbritannia og Frankrike i 1918 omsider frigjorde området fra det krigstrøtte og sammenbrutte ottomanske imperiet, delte statene området i egne interessesfærer, inntil Folkeforbudet i 1923 ga området status som Det Britiske Palestinske Mandatet. Inntil da hadde området hatt en status som internasjonal sone, som følge av en avtale mellom Storbritannia og Frankrike. Britene hadde allerede fra 1917 planer om opprettelse av en jødisk stat i området.

Ideen om en jødisk stat hadde vokst siden slutten av 1800-tallet, med boken Der Judenstaat av den tyskjødiske forfatteren Theodor Herzl. Den jødiske innvandringen til området startet for alvor på begynnelsen av 1900-tallet. Utover 1920-tallet økte konfliktene mellom jøder og arabere, som kulminerte under Hebron-massakeren i 1929, hvor 67 jøder ble slaktet ned av arabiske naboer. På jødisk side ble væpnede organisasjoner som Haganah, Irgun og Lehi stiftet. Organisasjonene ble ansvarlige for en rekke angrep på arabiske interesser fram til opprettelsen av Israel. Blant organisasjonenes virkemidler var terrorbombing og drap på sivile.

Den andre verdenskrig og den industrielle nedslaktingen av Europas jøder, bidro til å gjøre den gamle, men voksende sionistiske idéen om en egen jødisk stat politisk akseptabel i verdenssamfunnet. Idet Storbritannia trakk seg ut, fattet Folkeforbundet i 1947 vedtak om å opprette den jødiske staten Israel. Israel er i sannhet en stat unnfanget i krig, født i folkemord og forløst av terrorister. På alle sider og på alle kanter.

De mange kryssende interesser i området, stormaktenes innblanding på alle sider av frontlinjene, de religløse motsetningenes kvelende tåke, og vår tyngende samvittighet for Holocaust, har resultert i et evigvarende akademisk seminar om Israel og Palestina. Folkemord, drap og terror er redusert til øvelser i akademia. Seminaret om Midtøsten rakner og ender i den fullkomne parodi når et lite norsk partis forslag om boikott av israelske appelsiner skaper større politiske bølger nasjonalt og internasjonalt, enn Israels statsterrorisme og palestinernes motstandskamp mot en okkupasjonsmakt. Israel har siden opprettelsen holdt hele det palestinske folket som gissel, finansiert og støttet av hele den vestlige verden. Forståelig kanskje, sett fra et historisk perspektiv. Men aldri akseptabelt. Urett kan ikke ignoreres, bare fordi den har skjedd lenge.

Aldri har dette vært mere åpenbart og tydelig enn under de siste ukers voldsomme militære aksjoner i Gaza og på Vestbredden. Israel er uomtvistelig områdets største og sterkeste militærmakt, og er i praksis ikke truet fra noen så lenge den vestlige verden står bak sin beslutning fra 1947, om at verdens jøder har krav på en fri og selvstendig stat. Nå brukes landets formiddable krigsmaskin til å slakte ned sivile og barn, til å ødelegge vann- og kraftforsyning, og legge hjem i grus.

1,3 millioner palestinere er klemt sammen på de små landområdene i Gaza og på Vestbredden, omgitt av israelske bosettinger, gjerder, murer og den mektige israelske hæren. Verdens Helseorganisasjon og Røde Kors frykter en humanitær katastrofe på Gaza som følge av mangel på vann, mat og elektrisitet. Verdens matvareprogram konstaterer at 70 prosent av de palestinske innbyggerne ikke får dekket sitt ernæringsbehov. Den "humanitære katastrofen" på Gaza er ikke ny, den har vedvart i tiår etter tiår. Men nå frykter man altså at sult og epidemier vil følge av den systematiske raseringen av den sivile infrastrukturen.

I den grad vi mener at Israel er en stat med krav på respekt og beskyttelse fra den vestlige verden, må vi samtidig anerkjenne at landets herjinger i palestinske områder er en okkupasjonsmakts handlinger, og klart i strid med FNs resolusjoner og med internasjonal rett. Tradisjonene for terror går langt tilbake i tid, også for Israels del. Kampen mot terror har derfor flere frontlinjer enn mot de muslimske gislene i Gaza. Nå har det palestinske folk forlengst gjort seg fortjent til mer enn endeløse vestlige seminarer om appelsinboikott, akkompagnert av de alltid tilstedeværende påstandene om antisemittisme.

Den palestinske staten kan kun realiseres med like stort og bredt engasjement som ved opprettelsen av Israel. Appelsinboikott er og blir en avsporing. Seminaret må avsluttes og erstattes med handling. Så kan vi bare håpe at de tilgir oss vår unnfallenhet.