Se min kjole

Ukens bidrag til kjønnsdebatt fra regjeringen, er forslaget om gratis ballkjoler for statsråder, framført av den statsansatte feministen Karita Bekkemellem. Hun har, sammen med det nasjonale fyrtårnet for vesentlighet i journalistikken, Dagbladet, satt forskjellene mellom kjønnene behørig på den norske dagsorden. Det er beundringsverdig at det fortsatt finnes politikere av Bekkemellems støpning, som uselvisk er villig til å sette prinsippielle og vesentlige saker i fokus, når samfunnet ellers er opptatt av trivialiteter som krig, fred, politikk og religion og sånn.

I Dagbladets lederartikkel mandag denne uken påpekes det prinsippielle dilemma i at statsministerens egen hustru, Ingrid Schulerud, har både praktiske og økonomiske utfordringer forbundet med å være statsministeren ektefelle og de representasjonsoppgaver som forventes av henne. Men der Schulerud er opptatt av sin egen skjørtekant alene, tar Bekkemellem et større ansvar, i god sosialdemokratisk ånd. Hun er opptatt av at ikke bare statsministerens ektefelle bør har statsfinansiert bekledning, men at alle statsråder i prinsippet bør ha fri tilgang til ballkjoler og sko av glass.

Jeg deler Bekkemellems bekymring for statsrådenes bekledning, og ikke minst den økonomiske belastningen det må være for deres familier. Det er uverdig at landets ledere og pårørende må velge mellom mat på bordet eller ny kjole, eller mellom gamle og utslitte ballkjoler. Dette er uverdig for statsledere i verdens rikeste land, men like fullt en smertelig realitet både statsrådene og deres familier står overfor daglig.

Bekkemellem har i lang tid vært ett av de få eksemplene på at man ikke må være sosialøkonom eller industriarbeider for å komme opp og fram i arbeiderbevegelsen. Hun har gitt de anstendig kledde sosialdemokrater et ansikt. Hun har vist at hvem som helst i prinsippet kan bli statsråd i dette vidunderlige landet, bare man vet å kle seg.

Samtidig må det påpekes at Bekkemellem, på høyden av karriere og makt, lanserer et forslag som i praksis vil innebære at hun trekker karrierestigen opp etter seg. Forslaget om statsfinansiert bekledning bør naturligvis ikke gjelde eksklusivt for statsrådene. En slik praksis ville være høyrevridd, borgelig, elitistisk og absolutt i strid med Arbeiderpartiets prinsipper. Rotfestet i arbeiderbevegelsen er prinsippet om at alle skal ha like muligheter, uavhendig av smak, fargevalg og økonomi.

Mitt forslag er derfor å utvide Bekkemellems forslag, og gjøre det mulig for alle å kle seg i tråd med tidens krav og allminnelig god smak. Opprettelsen av Statens Lånekasse for bekledning vil derfor kunne bidra til å utjevne forskjellene i smak og bekledning for hele befolkningen. Vi anbefaler derfor at Bekkemellem nedsetter Bekledningskommisjonen straks, og gir kommisjonen mandat til å vurdere etableringen av Bekledningstilsynet, nå som bunadsrådet for lengst er nedlagt.

Slogan for neste valg bør derfor være:

Pen i tøyet. Verken mer eller mindre.