Nettaksjonisme kan torpedere populismen

Ny Tids kronikk- og debattredaktør Halvor Finess Tretvoll ble i sommer intervjuet i Klassekampen (1.7). Temaet var venstresidens forhold til globalisering. I intervjuet presenterer Tretvoll noen problemstillinger, som i større grad har vært fremme i svensk offentlighet: Er fattige lands krav om å få likeverdig tilgang på europeiske markeder, for sine matvareprodukter, og europeiske bønders krav på statlige landbrukssubsidier forenlige? Kan sosialdemokratiets utfordringer møtes, også på overnasjonalt nivå? Kan et felles, europeisk arbeidsmarked være et gode?

Tretvolls refleksjoner i intervjuet har provosert enkelte. I en underlig kommentar i Klassekampen den 6.7 (”Billige fritenkere”), som delvis omhandler tiden da journalisten - Karin Haugen - var servitør i Reykjavík, skriver hun at Tretvoll argumenterer slik han gjør "fordi" han er skribent og fritenker. Tretvolls arbeidsplass er ikke utsatt for konkurranse fra globaliseringen, dermed har ikke argumentene hans noen tyngde, mener hun. To dager etterpå følger nestleder i SV, Audun Lysbakken, opp med en kommentarartikkel i Klassekampen, hvor han mener Tretvoll tar feil i sine syn på globaliseringen, fordi Tretvoll "tjener til sin sushi gjennom den best tenkelig beskyttede næring; synsing på norsk."

Hersketeknikk

Politisk debatt på Haugens og Lysbakkens premisser vil se slik ut: Kun de som jobber som yrkessjåfører har rett til å uttale seg om trafikken. All debatt om røykeforbud er forbeholdt røykerne. Kun de som har opplevd voldtekt kan uttrykke synspunkter om seksualisert vold. Skribenter har bare lov til å uttale seg om kontorrekvisita og tastaturfaglige spørsmål. Skulle jeg ha anvendt en slik argumentasjon overfor Lysbakken eller Haugen, hadde jeg vært nødt til å diskvalifisere deres tanker om arbeiderklassen, fordi de ikke selv er arbeidere: Journalister og politikere flyr jo bare rundt og snakker med folk. De går på møter. De sitter foran datamaskiner og har meninger.

Du kjenner sikkert til hvor frustrerende det er å skulle svare på slike angrep. Du har selv vært i diskusjoner hvor du plutselig får høre at du ”tar feil” fordi du har langt/kort hår, fordi du bor på vestkanten/østkanten, fordi er mann/kvinne, fordi du har pene/slitte sko. ("Det er lett for deg å si, det! Du som…" blablabla.) Karin Haugen og Audun Lysbakken anvendte hersketeknikker overfor Tretvoll. Et par uker tidligere var det redaktøren i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, som på nedlatende vis forsøkte å irettesette Tretvoll i en diskusjon om Eustonmanifestet. For å få den rette snerten over teksten sin, tok Braanen like godt i bruk sitatfusk, et annet feigt knep. Det er på dette nivået redaksjonen til Klassekampen liker å legge debatten.

Denne form for personangrep og overdrivelser handler om dårlig personkjemi, kamuflert som argumentasjon. Men all den tid nettskribenter og amatørjournalister fortviler over kvaliteten på den allmenne journalistikken og nivået på politisk debatt, finnes det også grunn til optimisme. Nettamatørene gjør selv sine spede forsøk på å utvide offentligheten, noe som kan være med på å endre vår måte å tenke politisk på. Gjennom Internett har halvstuderte røvere oppfunnet helt nye verktøy for omtale av politiske spørsmål, og deltakelse i den offentlig debatt. Jeg nevner kort: Blogging, podcasting, deltakerjournalistikk à la Ohmynews og nettleksikonet Wikipedia (i all beskjedenhet minner jeg om at dette innlegget er publisert på Depesjer - en nettside som benytter et elegant publiseringsverktøy spesialutviklet av norske idealister).

Fra kringkasting til informasjonsdemokrati

I sum har alle disse nyvinningene skapt en slags særegen kutyme for skriving av nettinnlegg: Du skal kunne vise frem dine kilder, du skal gi leseren mulighet til å etterprøve dine resonnementer, du bør være villig til å endre kurs dersom du blir presentert for gode motargumenter, og i den grad du skaper materiale selv, bør du fortrinnsvis tilby det til alle - gratis. Disse prinsippene for kommentarskriving har til en viss grad har smittet over i profesjonell journalistikk. Dette gjelder spesielt yngre kommentatorer og spaltister i avisene, som ofte skriver på en måte som minner om nettinnlegg: Man henviser til googlifiserbare stikkord, man etterstreber å vise frem mer av tankegangen sin, i stedet for kun å presentere konklusjonen av den, man åpner for interaksjon med leserne. Det kan finnes tusener av lesere der ute, som vet mer om temaet og som er interessert i å kontakte journalisten via e-post - eller delta i debatten på avisens nettside. Alt dette gjøres i håp om å kunne bidra til å belyse en sak bedre.

Nylig leste jeg appellen fra oppfinneren av Wikipedia, Jimmy Wales: ”Open letter to the political blogosphere”. Wales ønsker i første rekke å fokusere på politikernes kampanjer i valgkampene. Her pekes det på en del grunnleggende bestanddeler for en ny organisering av politisk debatt: Valgkampsdebatten må i større grad være faktabasert, og deltakerne må være oppriktige i forhold til sine intensjoner. Viljen til å bidra til å opplyse samfunnsdebatten bør være viktigere enn politikernes narsissistiske poseringstrang. Initiativet til Jimmy Wales kan i beste fall være et prosjekt som transformerer måten politiske valgkamper drives. Men det kan også mislykkes. Denne risikoen vil profesjonelle aktører sjelden ta. Dersom en bedrift utfører et arbeid, må de forsikre seg om at de får betalt. Dermed er det ofte amatører som ordner opp – slik Jimmy Wales gjorde da han startet Wikipedia.

Det vi et vitne til, er at selve kringkastingstankegangen smadres. Ordet "kringkasting" (broadcast) er i seg selv arkaisk. Kringkasting viser til de gamle, statlige infrastrukturprosjektene, slik som jernbanen og oppretting av telefonnettet. Informasjonen ble "kastet" ut til borgerne fra de statlige nyhetsekspertene. Dette var opplysning ovenifra og ned. Denne måten å fore befolkningen med informasjon på, var nesten et slags folkehelsespørsmål, som på mange vis minnet om kirkens misjonering den gangen kirken hadde monopol på kunnskap og undervisning. Formidling av filtrerte nyheter ga staten stor makt – en makt som både kunne bidra til utviklingen av en mer demokratisk samfunnsånd, og som kunne misbrukes til å spre redselsfull, nazistisk eller nasjonalistisk propaganda.

Nyheter og politisk debatt trenger sikre soner

I dag har man et kaos av medier, som opererer side om side i offentligheten - bøker, aviser, radio, ukeblader, fjernsyn, film og Internett. Borgernes medievaner vitner kanskje om at flertallet har en forkjærlighet for passiv avspenning, i form av underholdning. Mange intellektuelle uttrykker derfor sin fortvilelse over det de anser å være en barbarisk mediekultur, dominert av vold, seksualitet og kjendiseri. Men alternativet til en vill medieverden er en sensurert medieverden. Politisk interesserte mennesker bør unngå å bli verdikonservative som følge av kulturens tilstand. La underholdning være underholdning.

Folket er ikke uten skyld i situasjonen som har oppstått. Det er borgernes egne nyhetspreferanser som gjør at mediene vinkler politikk som lett fordøyelig personkamp eller kjoledebatt. Dersom borgerne hadde etterlyst mer saklig, politisk informasjon, hadde de kommersielle mediene føyd seg. Men selv om flertallet av befolkningen kun orienterer seg om virkeligheten gjennom VG og TV 2-nyhetene, er medieverdenen full av muligheter. Det er ikke mindretallets oppgave å føye seg etter flertallets preferanser. Dersom man ønsker det, er det fullt ut mulig å ta saken i egne hender, og skape noe originalt på egen hånd.

Det er ikke vanskelig å se at underholdningsfikseringen kan gli inn i massemedienes dekning av samfunnsnyheter og politikk. Man kan kalle dette for en sammenblandingsfare. Det finnes flere eksempler på at det kan oppstå en farlig dynamikk hvis en tabloid form for nyhetsdekning går i symbiose med utforming av politikk (i Danmark ble straffeloven skjerpet som følge av avisenes dekning av en ”kriminalitetsbølge”, som senere viste seg å være et rent medieskapt fantasimonster). Nyhetsdekning og politisk debatt må rydde seg noen sikre soner i den underholdningsdominerte medieverdenen. Dette bør selvsagt ikke skje gjennom lovgivning eller annen regulering, men frivillig. Nyhetsredaksjonene kan for eksempel sette seg som mål å presentere mer faktastoff. Politikere og journalister kan bli enig om noen elementære spilleregler for spesielle debattprogrammer/spalter/nettsider.

Populismens dødsleie

Politikerforakt oppstår når politikere kun er opptatt av å være populære, gjøre karrière og komme seg i posisjon – ikke bedrive politisk håndverk. Når velgerne ser at ingen ting endres etter et regjeringsskifte - og når de ser at politikerne oppfører seg som selvopptatte klovner - utvikles det politikerforakt. Populistene slutter seg til folkets politikerforakt, men tilbyr ingen helhetlig politikk. Høyre- og venstrepopulistene har derfor en forkjærlighet for latterliggjøring, hersketeknikker, enkle løsninger, og de appellerer konsekvent til tanketomme gruppefølelser, slik som nasjonal sjåvinisme og religion.

Man vil aldri greie å fjerne hersketeknikk fra samfunnsdebatten. Mennesket vil alltid ha sine mørke sider. Debattanter liker å demonstrere sitt nag mot de man er uenig med. Men vi - velgerne - kan endre premissene for politisk debatt ved å revolusjonere vår evne til å etterprøve utsagn, og utforske nye sammenhenger på egen hånd. Vi kan skape verktøy for å utforske virkeligheten, i stedet for å la oss selv bli oppslukt av medievaner, som har til hensikt å dra oss lenger og lenger inn i en virtuell, kommersiell underholdningsmaskin.

Husker du første gangen du prøvde programmet Google Earth? Det kom til syne en blå planet langt der inne i mørket. Du kunne zoome inn på et område, kjenne igjen nabolaget ditt. Du kunne se hvordan terrenget bølget. Du kunne reise hvor du ville i verden og utforske hvordan det så ut der. Gjennom Internett kan vi skape prosjekter som gir en tilsvarende anledning til å dykke inn i verdens statistiske databanker, historiske arkiver og resultatene av vitenskaplig forskning. Hvorfor vente på at staten eller Microsoft skal ta initiativet? Noen anser at samfunnet vårt er i ferd med å viske ut Opplysningstidens bedrifter. Er det ikke mer nærliggende å konkludere med at Opplysningstiden så vidt har begynt?

VIDERE LESNING: Les et intervju med Tim Berners-Lee. Bo Stråth mener man må adressere sosiale forskjeller i Europa for å bekjempe populismen. Lena Lindgren mener populistene ikke taler på vegne av folket. Les: 'Underbevisstheten er vår offentlighet.'