Godt parti søkes

Som du sikkert vil vite, skrider vi ubønnhørlig mot en nytt kommune- og fylkestingsvalg til høsten. Nå kan man saktens innvende at det ikke er så farlig med disse lokalvalgene, ideologisk betraktet. Sant nok. I lokalpolitikken legges som regel ideologiske hensyn til side, til fordel for det som skal fungere i lokalsamfunnet, så å si fra dag til dag. Usannsynlige sengepartnere finner hverandre i det mange vil benevne uhellige allianser, til hjembygdas glede og gavn. Det er i det store og hele ikke så nøye med partitilhørigheten.

Av samme grunn er jeg altså heller ikke så bekymret, hva det forestående valget betreffer. Her gjelder det å holde et våkent øye med enkeltkandidatenes gjøren, laden, løfter og intensjoner.

Nei, de stikker nok dypere, disse anfektelsene, på et grunnleggende og ytterst ideologisk plan. Skjønt selv ideologien synes fraværende i den praktiske storpolitikken. Når Arbeiderpartiet programmessig bekjenner seg til blandingsøkonomien, med varme støtteerklæringer til det velferdssamfunnet fader Gerhardsen et al en gang bygget, mens partiet ivrig røsker bort grunnmuren under byggverket, finner jeg rikelig grunn til bekymring.

Jeg skulle kanskje oppsøke Høyre da? De innfrir i alle fall hensynet til den frie konkurranse. Nåja, det stemmer vel bare delvis. Selv Høyre gir seg proteksjonismen i vold når norske interesser er i faresonen, og en velferdsstatens våpendrager er de vel knappest. Dessuten trer partiet støttende til i Arbeiderpartiets ivrige ”liberalisering” av offentlige oppgaver.

Fremskrittspartiet, Senterpartiet og KrF er ingen opsjon, av for mange grunner til at det er verdt å nevne.

SV? Rødt?

Nånå… Husk at jeg av legning er en ytterst konservativ og gammeldags mann. Når man bekjenner seg til høyresiden, med sterke influenser fra det ytterste venstre og med rent ut anarkoliberalistiske tilbøyeligheter, skulle det min santen ha tatt seg ut om jeg parkerte stemmeseddelen der omkring.

Det er i det hele tatt ytterst besværlig blitt, alt sammen.

Nå kunne jeg selvfølgelig ha gjort som det sømmer seg våre dagers individorienterte stemmekveg; gitt min stemme til det partiet som med størst grad av sannsynlighet tjener mine interesser.

Huh… Det skulle også ha tatt seg ut.

Jeg bør kanskje avfinne meg med rollen som partiløs frifant? Når alt tross alt kommer til alt, er det visse problemer forbundet med kombinasjonen fritenkerstatus og partipolitiske sympatier, enn si medlemskap – om man nå ikke er av ytterst illojal natur, naturligvis.

Der har vi en tanke; er det noe partiene virkelig mangler, er det interne enfants terribles. Ja, om vi ser bort fra Frp, da.

Jeg vet hva du tenker. Venstre, ikke sant? Jeg vet ikke helt, jeg. Det er noe med politikerne deres. Se på hvordan Olaf og Lars holder på… Og når kan de nå egentlig antas å få noen reell innflytelse? De gangene de har vært i posisjon, har det vært på regjeringspartnernes nåde.

Nei… Vi får vel ta en slags ideologisk ferie, hva?

God sommer! Og godt valg. Om du føler at du har et.