Er elektroniske valg en urealiserbar utopi?

I disse dager sender Elektonisk Forpost Norge (EFN) og Norwegian Unix User Group (NUUG) sin høringsuttalelse om elektronisk stemmegivning til Kommunal- og regionaldepartementet. I sin betenkning er de to foreningene påpasselige med å peke på flere viktige hensyn som må tas, så som:

• Systemets nøyaktighet: Det skal for eksempel ikke være mulig å endre en stemme eller å fjerne gyldige stemmer
• Demokratisk: Kun stemmeberettigede skal kunne avgi stemme, og det kun én gang
• Hemmelighold: Ingen må kunne knytte avgitte stemmer til en bestemt stemmegiver
• Etterprøvbart: Hvem som helst må uavhengig kunne kontrollere at opptellingen er korrekt

Dermed har man lagt visse tekniske føringer, som skulle være overkommelig. Men når vi nå engang vet hvor lett nettbrukeres identitet lar seg spore, er det grunn til å spørre seg om full anonymisering overhodet lar seg gjennomføre.

Likevel: alt dette er under offentlig kontroll, og lar seg regulere.

Min største anfektelse knytter seg til demokratiske aspekter utenfor offentlig kontroll, og da ikke med et teknisk utgangspunkt. La meg eksemplifisere med en tenkt artikkel i en fingert nettavis:

....................................

UKER GAMLE FOSTRE HAR FØLELSER

En omfattende studie gjennomført ved det amerikanske Johns Hoppsasa-universitetet tilbakeviser alle påstander om at embryoer på et tidlig stadium mangler følelser, både fysiologisk og emosjonelt.

”Gitt emnets prinsipielt store betydning, har kontrollgruppen denne gang vært langt større en hva vanlig er ved gjennomføringen av tilsvarende studier,” skriver professor dr. med. Bobby Brown i en artikkel som publiseres i New Finland Journal of Medicine i dag.

Ifølge professoren omfatter studien hele 90.000 fødeklinikker, jevnt fordelt over samtlige amerikanske delstater.

Det mest oppsiktsvekkende funnet forskerne i dag offentliggjør, er embryoenes fortvilte skrik, som for første gang har latt seg detektere gjennom bruk av ny, sonisk teknologi.

”Det smerter meg å si dette, men vi har tatt skremmende feil i alle år, og har, mot bedre vitende, begått massemord uten historisk presedens,” skriver professor Brown et al i det anerkjente tidsskriftet.

Abortsaken har seilt opp som et av de virkelig store stridsspørsmålene i årets valgkamp. Nå har du mulighet for å avlegge din stemme elektronisk. KLIKK HER (Lenke til Kommunal- og regionaldepartementets virtuelle valglokale)

....................................

Tilgi at jeg beveget meg godt over the top i iveren etter å anskueliggjøre eksempelets fiktive natur, men den prinsipielle bekymringen står fast:

De tekniske utfordringene står, som allerede nevnt, under offentlig kontroll, og kan dermed reguleres. Bare konspirasjonsteoretikere ville hevde at det samme gjelder pressen. Det blir dermed nærliggende å spørre hvilke muligheter storsamfunnet har for å gardere seg mot overtramp tilsvarende eksempelet over.

Var budskapet i artikkelen noe mer moderert, skal vi ikke se bort fra at en uforholdsmessig stor del av leserne sporenstreks ville ha klikket på lenken, og gitt KrF sin åpenbart ugjennomtenkte stemme, med hvilket jeg naturligvis ikke mener å hevde at en stemme til KrF nødvendigvis er ugjennomtenkt… Eller jo. Men det er på siden av poenget.

Det er med andre ord kvaliteten på de avlagte stemmene som bekymrer meg. Ender vi med et ”Tabloid”- og ”Holmgang”-demokrati, der de underligste stemmer med ett lar seg til kjenne, som resultat av den umiddelbare tilgjengeligheten – og medienes momentante anledning til påvirkning idet stemmene avgis?

Økt velgeroppslutning er en styrke for demokratiet, desinformert velgeroppslutning en tragedie.

Jeg vil anta at det hersker enighet om at ingen kan legge bånd på hvordan mediene presenterer sitt stoff. Rett nok eksisterer det alt et utvannet forbud mot politisk TV-reklame. Man kan innvende at et forbud mot redaksjonelle lenker i prinsippet ikke er så annerledes, men da snakker vi altså om redaksjonelle inngrep. Det er en helt annen skål.

Prinsipielt er det heller ingen forskjell på å oppfordre leserne til å gå til valglokalet, i tilknytning til en sak som påvirker stemmegivningen og på å legge en lenke til det elektroniske ”valglokalet” i en nettavisartikkel.

Så hva gjør man? Det synes mer og mer åpenbart at det elektroniske demokrati står overfor større hindre enn muligheter. Vi er henvist til å stole på pressens samfunnsansvar, anstendighet og etiske retningslinjer, selv om vi vet at samtlige begreper lyder fremmedlandsk i visse redaktørers ører.

EFN og NUUG viser i sin høringsuttalelse til et par vellykkede eksperimenter med elektronisk stemmegivning, men de betinger, slik jeg tolker foreningene, fysisk fremmøte i valglokalet. De er også tydelige i sitt ufravikelige krav om at lukket kildekode er uakseptabel, med begrunnelsen at det gir systemleverandørene anledning til å manipulere. Vi kjenner skrekkhistoriene, om trojanere, som brått gir seg til å skape helvete på jord.

Selv om man skulle tro at elektroniske valg var nært forestående, fins det altså skjær i sjøen. Noen av dem lar seg kanskje ikke passere.

Alt dette får kanskje en underlig klang, når det kommer fra en som mener det er ett fett hvem man gir sin stemme, men det er mulig å ha én tanke i hodet om gangen, i motsetning til to på en gang, som synes å være på moten.

Lenker til saken:

• Notater for høring om elektroniske valg i Norge, NUUG
• Høringsuttalelse fra NUUG og EFN om elektrisk stemmegivning, NUUG (vi mistenker en skrivefeil, red.anm,)
• Demokrati på Nettet, UiO