EØS - det beste av to verdener?

Men det er også noen som har EØS som sitt primærstandpunkt, og som mener at EØS-avtalen forener det beste av to verdener: deltakelse i det økonomisk viktige EU-markedet, men uten deltakelse i det, for dem, politisk vanskelige EU.

Det er et interessant standpunkt. De som forfekter dette standpunktet, har ingen problemer med å anerkjenne at EU gjennom sin 50-årige historie har gitt store, viktige og til dels uvurderlige bidrag til utviklingen av fredelig sameksistens, økonomisk velstand og sosial utjevning på det europeiske kontinentet. De har heller ingen problemer med å anerkjenne at EU den dag i dag er viktig for å sikre fred, demokrati og menneskerettigheter østover og sørover. Og de mener det er udelt positivt når EU bygger ned grenser for menneskelig aktivitet, enten det gjelder handel med varer og tjenester eller utveksling av kulturelle impulser og menneskelig kunnskap. Derfor er de varme forkjempere for at Norge skal være nært knyttet til EU. De er for deltakelse i alle forsknings- og utdanningsprosjekter som EU setter opp. De er for deltakelse i utvekslingsprogrammer. De er for Bologna-prosessen, Lisboa-prosessen og andre EU-buzzwords som omhandler koordinering og samordning. De er for at Norge skal delta i oppbyggingen av tidligere kommuniststater i Øst-Europa, de er for norsk deltakelse i EUs forsvarspolitiske samarbeid, de er for Schengen-avtalen og det den innebærer av passfrihet og politisamarbeid, og de ser til EU når de diskuterer klimapolitikk og andre globale utfordringer. Og de er selvsagt varme forkjempere for EØS, som er den desidert viktigste og mest omfattende av alle våre samarbeidsavtaler med EU.

Ja-siden hevder at Norge i stor grad allerede er medlem av EU, men mangler bare stemmeretten. De som har EØS-avtalen og alle de andre samarbeidsavtalene som sitt primærstandpunkt i europadebatten, er åpenbart uenige i den beskrivelsen. Hva er så forskjellen på de som er fornøyd med dagens situasjon, og de som ønsker at Norge skal gå inn i unionen?

Mentalitetsforskjell

For det første ligger det i mentaliteten. Norge omtales som en partner til EU. Ja, EU er 100 ganger større enn lille Norge, men det kan likevel ha en egenverdi å skille seg ut, å gå motstrøms. Det hevdes at Norge kan påvirke EU minst like mye som en konstruktiv partner utenfor, enn som en liten mygg innenfor. Dessuten er Norge et land i verden, og EU er dekker bare Europa. Norge som verdensaktør og selvstendig stemme som et fornuftens talerør fra nord, er for mange en viktig grunn til å holde Norge utenfor et EU som i stadig større grad taler med én stemme i verdenspolitikken.

For det andre hevdes det at EU har for store demokratiske mangler internt til at Norge bør gå inn. Hvis premisset er at vi ønsker nært partnerskap med våre naboland og viktigste allierte på det europeiske kontinentet - som alle er medlem av EU - så er det bedre, argumenteres det med, å tilpasse seg på utsiden enn å gå inn og bli en del av et system med åpenbare demokratiske svakheter.

Partnerskap, ikke medlemskap

Disse to argumentene er dem man oftest møter fra nei-siden i den interne EU-debatten som foregår i Venstre. Den liberale nei-siden synes å være veldig for at EU finnes, men mener at det likevel, fra et norsk perspektiv, ikke er sikkert at den beste løsningen er at Norge er med på innsiden når vi like godt kan være en god partner utenfor. Og dermed er EØS en veldig behagelig løsning, som sikrer partnerskap heller enn medlemskap.

Men hva slags partnerskap er det egentlig den liberale nei-siden ønsker seg? I forslaget til prinsipprogram, som Venstre skal vedta på landsmøtet i Bergen i april, har landsstyret innstilt på en tekst som foreslår å demokratisere EØS-avtalen. Og det kan saktens trenges. Siden 1. januar 1994, da Norge trådte inn i EUs indre marked, har mer enn 5300 ulike lover og regler ukritisk blitt innført i norsk lovverk, uten at representanter for norske velgere har vært med når beslutningene blir fattet. Så omfattende er EØS-avtalen, at hele 80-90 prosent av norsk miljølovgivning nå kommer fra EU, og mer enn 70 prosent av alle saker i norske kommunestyrer er EØS-relevante. Hva som ligger i en "demokratisering" av EØS-avtalen, er ennå ikke gjort rede for. Men uansett hva man gjør innenfor de rammene EØS-avtalen legger, vil man ikke komme til det punkt at norske velgere får sende sine egne representanter til de politiske beslutningsorganene i EU, som fatter vedtakene. Om svakheter ved EUs eget interne demokrati er et viktig argument for at Norge ikke skal bli medlem, blir det ikke noe bedre av at vi setter oss på utsiden av de mulighetene som finnes når vi allikevel følger de samme reglene.

EU er lokalpolitikk

Mange mener at EU-debatten ikke hører hjemme i et valgår der det skal velges nye representanter til kommunestyrer og fylkesstyrer rundt om i landet. De skal tross alt drive med lokalpolitikk, og ikke ta stilling til det som foregår utenfor landets grenser. Men med den tilknytning Norge har valgt til EU, er det egentlig rart at EU ikke diskuteres oftere i den løpende politiske debatten som foregår lokalt. Når det er i kun 30 prosent av sakene som behandles på et gjennomsnittlig kommunestyremøte at de lokale folkevalgte ikke har sitt handlingsrom innskrenket av vedtak som er gjort i EU, er EU ikke lenger utenrikspolitikk. Det er i aller høyeste grad nasjonal og lokal politikk. Når norske velgere går til valg 10. september, for å påvirke utviklingen i sin egen kommune, er rammene allerede lagt, langt utenfor de politiske arenaene som norske velgere har adgang til.

Fyrtårn i verden, uten innflytelse i Europa?

Det representative demokrati kjennetegnes ved at folket velger sine representanter til å treffe beslutninger på vegne av fellesskapet. Når beslutningene i økende grad fattes av representanter som ikke har sitt mandat fra norske velgere, men fra velgere i Nederland, Polen og Slovenia, er dette demokratiet i ferd med å hules ut. Løsninger som kommer fra EU, som kompromiss mellom ulike interesser innad i EU, uten at norske interesser er blitt diskutert eller tatt hensyn til, og uten at norske velgere har mulighet til å stille noen til ansvar, gjør Norge til et lyderike, prisgitt andres velvilje. For den liberale nei-siden bør dette være et tankekors.

Samtidig bør det være et paradoks at de samme menneskene som ser for seg et Norge som et fyrtårn i verdenspolitikken, ofte er raske med å avfeie mulighetene for innflytelse innad i EU. Da dras kalkulatoren frem og man får høre at Norge utgjør kun én fattig prosent av innbyggertallet i EU. En dråpe i havet. Like fullt er optimismen stor når det gjelder hva Norge kan gjøre i verden, der Norges andel av befolkningen utgjør mindre enn én promille.

Jeg deler faktisk den optimismen, fordi jeg har tro på den sterke kraften i de gode argumenter. Men jeg har tro på at det er mulig å påvirke og endre også innenfor EU, og ikke bare i verden utenfor.

EU er en politisk arena

EØS-avtalen har gjort Norge til en passiv mottaker av løsninger. Det er en situasjon som er vanskelig for meg som liberaler å leve med, fordi det ligger i den liberale grunnholdningen å alltid søke påvirkning og innflytelse. At Norge har valgt å stå utenfor den politiske beslutningsprosessen, gjør at regelverket vi får tilsendt fra EU noen ganger ikke blir like godt som det kunne ha vært, og det gjør at viktige stemmer ikke blir hørt, slik at beslutningene som fattes noen ganger får uheldige og uante konsekvenser på lokalplan.

Jeg har et ønske om at Norge skal være tilstede der debattene foregår, løsningene utformes og beslutningene om fremtidens Europa tas - både fordi det er viktig at vi her i nord blir hørt, men også fordi jeg tror vi kan ha mye å bidra med i kampen for å gjøre Norge, Europa og verden til et bedre sted. Sammen med liberale meningsfeller ellers i Europa, vil jeg at Venstre skal ta i bruk de politiske arenaene i EU til å kjempe for et EU som er annerledes enn det vi ser i dag: For et EU som ikke legger seg opp i de små detaljene, men som samtidig er mer slagkraftig i de store spørsmålene, som utenriks- og sikkerhetspolitikk, menneskerettigheter, miljø, handel, bekjempelse av internasjonal kriminalitet og andre områder der vi møter felles utfordringer som krever felles løsninger.

Kun medlemskap er godt nok

Mitt ja til EU er et liberalt ja, som har tiltro til at det er mulig å påvirke og forandre. Både ut fra hensynet til vårt eget demokrati og til ønsket om å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i liberal retning, vil det være en stor unnlatelsessynd å si nei til deltakelse på den viktigste politiske arenaen i Europa. EØS er ikke det beste av to verdener. EØS sikrer norske økonomiske interesser. Men kun EU-medlemskap sikrer deltakelse når européere fra alle kontinentets hjørner fatter beslutningene som former vår fremtid, enten vi liker det eller ikke. Derfor er kun EU-medlemskap godt nok.