En radikal støtte til Midtøsten

Men for de som holder et øye med brasiliansk politikk vet man at det stadig vekk vises til det europeiske integreringsprosjektet og til skandinavisk sosialdemokrati. Brasil, på tross av store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste, har alle forutsetninger for å bli verdens første sosialdemokratiske supermakt.

Det er ikke lenge siden amerikansk utenrikspolitikk motarbeidet demokratiske venstrekrefter i Latin-Amerika. USA støttet seg ofte på generaler og autoritære presidenter, finansierte dødsskvadroner og motarbeidet folkevalgte i regionen, slik som for eksempel i Chile. Grunnlaget for amerikanernes utenrikspolitikk i denne perioden var en mistillit til latinamerikanerne, akkurat som man hadde mistillit til befolkningen i asiatiske land. Man trodde det var tryggest å inngå allianser med forutsigbare statsledere, uavhengig av om de var tyranner, som på brutalt vis holdt sin egen befolkning nede: ”Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får,” var refrenget den gang. Den samme utenrikspolitiske strategien førte USA i Midtøsten. Resultatet av denne forfeilede politikken sliter vi fortsatt med i dag.

Påtvunget frihet?

Likevel vant latinamerikanske og asiatiske demokrater etter hvert frem. I dag er det stabile folkestyrer og økonomisk utvikling i begge regioner. Mens man i Latin-Amerika, Sørøst-Asia og India kan lese aviskommentarer hvor man får inntrykk av at opplysningstiden lever i beste velgående – og stadig antar nye former – er det et gammelt gufs over debattene i Europa og USA. Igjen ser man knugingen på nasjonale symboler og mistillit mot mennesker fra andre deler av verden. Dette er særlig utbredt i politiske kretser i Europa som nærer skepsis til USA, mye på grunn av nettopp den hensynsløse utenrikspolitikken under deler av Den kalde krigen (selv i norske medier kan man lese henvisninger til de irakiske folkevalgte, hvor artikkelforfatterne setter ordet ”demokrater” i anførselstegn, som om man ikke helt stoler på dem).

Mangelen på tillit til at demokrati kan slå rot i Midtøsten, er påtakelig. Et argument man ofte møter, er at land i Midtøsten ikke ønsker å få innført demokratiet utenfra, over hodene på et motvillig folk. Likeledes kan man bli fortalt at demokrati i et arabisk land er en fantasi. Det merkelige med disse utsagnene i dag er at jeg hører dem like ofte fra amerikanske politikere som fra europeiske venstreradikale. Det har sneket seg inn en dyp konservatisme i store deler av den europeiske venstresiden, en konservatisme som deles av det isolasjonistiske, amerikanske høyre. Denne konservatismen virker paralyserende.

Demokrati er ikke ideologi

Skepsisen har en selvforsterkende effekt. Dersom man tar utgangspunkt i at bestemte kulturer eller religioner er uforenlig med personlig frihet, vil ideen om demokrati fremstilles som (og oppfattes som) noe som truer lokale variasjoner. Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har skrevet godt om hvordan man i Midtøsten frykter at demokrati automatisk skal medføre en brutal import av nye seksualitetsnormer, kombinert med en undergraving av solidaritetsfølelsen i samfunnet (det skal sies at denne angsten også inneholder et element av fristelse). Denne uroen kan de autoritære regimene spille på, i de situasjoner hvor de mener USA eller Europa går for langt i sine krav om demokratisering. Resultatet er en statisk situasjon. Motstand mot en svært reell undertrykking fra makthaverne flyter sammen med en bevende frykt for utradering av egen moral. Vesten blir ansett for å stå på feil side i begge spørsmålene. Dette gir næring til voldelige jihadister, som ønsker å kaste despotene som USA og Europa driver business med.

Men demokratiet er ingen ideologi, noe utviklingen i Latin-Amerika og Asia beviser. Demokratiet rommer mulighet for praktisering av enhver moral eller kultur, så lenge man ikke øver vold mot eller misbruker andre mennesker. Det er bare å gå rundt på Grønland etter fredagsbønnen for å innse at demokratiet ikke begrenser mangfold. For at demokrati og fremgang skal slå gjennom i Midtøsten, trengs det støtte fra omverdenen. Denne solidariteten må være prinsipiell og den må vise seg i praksis. Den går mye lengre enn en fascinasjon for "eksotisk kultur." I mine øyne er dagens konservatisme overfor Midtøsten uttrykk for en mistillit, en orientalisme. For å bryte denne trengs det et radikalt engasjement for demokratene og menneskerettighetsaktivistene i regionen. Jeg ser frem til å se Latin-Amerika, Asia og Midtøsten reise seg, til forbløffelse for de som trodde at demokrati bare var imperialistiske, vestlige verdier og til inspirasjon for de som hadde tro på at forandring var mulig.