En familietragedie

Vi snakker ikke her om en bestemt kaste i en annen del av verden. Vi snakker om en totalitær familiestruktur, som finnes her i Norge, rett foran nesen på oss alle. Barn som vokser opp i denne familien bærer en tung bør på sine skuldre. De har alles øyne rettet mot seg. Det er nesten som om denne familien til enhver tid er ment å reflektere hele den samlede emosjonelle status i samfunnet, som om de skulle være halvguder for en forskremt og usikker flokk med treller.

Barna i familien får ikke lov til å gifte seg med mindre familieoverhodet gir eksplisitt tillatelse. Hvis barna likevel velger kjærligheten, må de støtes ut fra familien. Familiens religion kan man ikke bryte med. Den er fastsatt, én gang for alle. Familiemedlemmene må bekjenne seg til den lutherskevangeliske tro. Dette er ikke bare noe som alle andre borgere forventer. Dette er nedfelt i den norske Grunnloven. Det samme er familiens arverekkefølge, dens eiendommer og dens status overfor folket.

Norge er et kristent kongedømme, et konstitusjonelt monarki. Rollen som statsoverhode skal gå i arv innen én familie. Selv om rollen er symbolsk i forhold til politikk, er den overhodet ikke ”symbolsk” for de individene som fra fødselen av har fått rollen trædd ned over hodet sitt. Barn som vokser opp i denne familien har blitt utsatt for en urett. De er født kjendiser, mot sin vilje. De burde hate folket, som har tvunget dem inn i rollen som sonoffer for en hel nasjon.

Når et moderne samfunn velger å bevare monarkiet som statsform, er det uttrykk for en underliggende skepsis overfor demokratiet. I likhet med statskirkedebatten, handler dette om hva slags stat man vil ha. Kongen skal – i likhet med statskirkens ”Gud” – være et trøstende symbol i situasjoner hvor samfunnet befinner seg i unntakstilstand. Men i virkeligheten spiller kongehuset (og religion) en annen rolle, i psyken til den enkelte borgeren. Kongehuset tilbyr en mekanisme hvor individet gis mulighet til å fraskrive seg ansvar.

I en krisetilstand hjelper det lite å sette sin lit til Kongen. ”Unntakstilstanden” kan i virkeligheten bare oppheves gjennom at menneskene åpner øynene, tar tak i sin egen tilværelse og slåss for å vinne tilbake sin frihet.

Om vi kunne ha vært proaktive og løsrevet oss fra monarkiet, hadde det derfor vært en katarsis for oss. Det ville ha bidratt til å gjøre det mindre sannsynlig at vi kom til å havne i ”unntakstilstander” i fremtiden. Det å holde på monarkiet, avslører en maktesløshet og en uvilje mot å våge å ha en statsform som både reelt og symbolsk sier klart og tydelig at statsmakten tilhører folket. Borgerne tildeles rollen som passive tilskuere, istedet for å være myndiggjorte aktører.

I tillegg til dette er folkets ønske om å bevare monarkiet et perverst ønske om å få ”delt omsorg” for tronarvingene. Prinsene og prinsessene er ”våre” barn også, som de kikkerne vi er. Dette er grunnlovsfestet hykleri i stor stil.

Hvis du bare mener kongehuset spiller en funksjon som kjendiser i ditt liv, som nasjonens samlingspunkt, kan de vel være kjendiser i ditt liv uansett? Hvorfor må kvinnene være surrogatmødre for statsoverhoder? Et menneske som Erik Bye var i stand til å vinne seg en plass i hjertene til mange nordmenn. Det finnes andre måter å vinne befolkningens tillit på enn å bli født inn i et ”Truman Show.”

Et lyspunkt i denne knotnorske familietragedien er at det finnes en snarvei ut av uføret. Det er nok at én tronarving betakker seg for rollen. La oss håpe at det kan finnes enkeltindivider innen kongefamilien som er mer myndige enn den mobben av rojalister som de er ment å tjene.

Les mer på forfatterens nettsted.