|
Forfatter
|
Melding
|
|
Jarle Petterson
|
17. juli 2006 20:47:12
Israel/Palestina-konflikten uløselig?
Jeg våger påstanden at konflikten mellom Israel og palestinerne neppe lar seg løse. Til det er for mye bundet opp i religion og religiøse helligdommer, som uheldigvis slumper til å befinne seg samme sted, både for jøder og muslimer. Og det er naturligvis bare begynnelsen.
Hvor riktig blir det da av verden for øvrig å legge seg opp i deres mellomværender? Bør man unngå å kjempe kamper man innerst inne vet er tapt?
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Geir Furuseth
|
23. juli 2006 11:47:48
Uløselig eller ikke
Hvorvidt du har rett i at Israel/Palestina-konflikten er uløselig, eller ikke, er egentlig helt irrelevant.
Det som jeg antar må skrives på dePESJERs konto for promo-provokasjoner, er hvorvidt verden skal la konflikten seile sin egen sjø.
Som om den gjør det?
Terror, olje, flyktninger, gullpriser, inflasjon og ikke minst "kampen mot terror" er fenomener som viser at det ikke lar seg gjøre.
Vi sitter midt i kruttønna, enten vi liker det eller ikke, og nettopp derfor er denne la-dem-slå-hverandre-i-hjel-holdningen - som jeg tror dessverre innehas av flere og flere i vår del av verden, ikke her i Pakistan hvor jeg nå befinner meg - livsfarlig.
Kun ytre krefter, religiøse eller ei (helst ei), kan bidra til å DEMPE
denne vel hundre år lange konflikten. I historisk sammenheng er hundre år veldig kort. Kanskje vil det ta to hundre år før stridene er bilagt, men vi har alle et ansvar for bidra til at så skjer.
Spørsmålet er derfor HVA som må til, og hva VI kan gjøre?
Det er en annen debatt, og min mening i den saken kan leses i min blogg: http://nidstang.blogspot.com/2006...non-palestine-whose-realpolitik.html
----- in a world without borders we'll all become borderlines ------
|
|
Jarle Petterson
|
23. juli 2006 12:19:22
Sv: Uløselig eller ikke
Jeg er enig i at det er irrelevant for vår innsats (eller mangel derpå) om konflikten mellom Israel og palestinerne lar seg løse eller ei. Og du har helt rett i at problemstillingen var retorisk formulert, i den hensikt å fremprovosere respons.
"Terror, olje, flyktninger, gullpriser, inflasjon og ikke minst "kampen mot terror" er fenomener som viser at det ikke lar seg gjøre."
Det har du evig rett i. Og kanskje _er_ det virkelig uinteressant om konflikten har en løsning eller ikke. For selv om jeg er overbevist om at den neppe lar seg løse, forblir den øvrige verdens dilemma hvordan man -- nettopp i lys av den "kjennsgjerningen" -- forholder seg til den.
Ett er våre humane tradisjoner og vår samvittighet, som ikke bør tillate oss å ignorere den urett som rammer sivile på begge sider av gjerdet, et annet de faktorene du nevner over, som i høyeste grad berører oss og våre liv.
"Vi sitter midt i kruttønna, enten vi liker det eller ikke, og nettopp derfor er denne la-dem-slå-hverandre-i-hjel-holdningen - som jeg tror dessverre innehas av flere og flere i vår del av verden, ikke her i Pakistan hvor jeg nå befinner meg - livsfarlig."
Enig. Men spørsmålet gjenstår: HVORDAN forholde seg til en tapt sak? Bør ikke fokus dreies mer mot hvorledes omverdenen kan bidra til å lindre smerten som påføres innbyggerne i regionen, snarere enn å lulle seg inn i utopiske forhåpninger om å finne per i dag ikke-eksisterende løsninger? Feilslått satsning _kan_ være like fatal som komplett fravær av innsats.
"Kun ytre krefter, religiøse eller ei (helst ei), kan bidra til å DEMPE denne vel hundre år lange konflikten. I historisk sammenheng er hundre år veldig kort. Kanskje vil det ta to hundre år før stridene er bilagt, men vi har alle et ansvar for bidra til at så skjer."
Jeg tror for eksempel at det er langt frem, om noengang overhodet, til palestinere og jøder enes om å gi avkall på respektive helligdommer, for eksempel på Tempelhøyden. Det ville i så fall også innebære forsakelse av partenes religion, noe jeg tror vi skal være forsiktig med å avkreve andre -- om vi ikke selv besatt samme vilje.
"Spørsmålet er derfor HVA som må til, og hva VI kan gjøre?
Det er en annen debatt, og min mening i den saken kan leses i min blogg: http://nidstang.blogspot.com/2006...non-palestine-whose-realpolitik.html " (redigerte postingen for å reparere link).
Og der er vi ved kjernen i problemstillingen jeg ønsket å lufte. Jeg skal passe på å kikke innom bloggen din for inspirasjon og idéer. Vel vitende om at vi dog forblir relativt innflytelsesløse.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Ørjan Knudsen
|
03. august 2006 19:02:10
Gruppetenkning
Hadde det kun vært de stridende parter som ble berørt, kunne det retoriske forslaget kanskje hatt noe for seg. Men vi må huske på at "israelere" og "palestinere", eller "jøder" og "muslimer" ikke er enhetlige grupper - det er et mindretall innenfor hver gruppe som utøver volden, og de uskyldige har rett til et liv i trygghet. Ved å okke oss og si "Men kan de ikke bare slutte å slåss?" ignorerer vi det faktum at mesteparten av dem ikke har noen som helst mulighet til å få stoppet voldshandlingene.
The World is my country, all mankind are my brethren, and to do good is my religion.
|
|
Jarle Petterson
|
06. august 2006 23:49:12
Grupper, stater og stater i stater
Det du skriver kan jeg vanskelig forestille meg at noen er uenig i, Ørjan. At hjelp er nødvendig, er ganske innlysende, men mitt poeng er at vi må kvitte oss med alle forhåpninger om en slutt på konfliktene. De er nok evigvarende, er jeg redd.
Og da er vi tilbake ved mitt hjertesukk:
Hvorfor er det så vanskelig å innrømme (merk at jeg ikke skriver "innse" ) at konflikten er uløselig, og heller sette alle krefter inn på å hjelpe de som uskyldig rammes av den – eventuelt hjelpe dem _bort_ fra konflikten (for den forblir)?
Jeg har store problemer med å tro at verdens ledere faktisk mener floken lar seg løse. Derfor undrer det meg også at ikke bistanden gis under den premissen, med andre virkemidler enn militær bistand til respektive allierte. USA (og delvis Europa), med sin støtte til Israel, den ikke-vestlige verdens støtte til palestinerne, alle med håp om at "deres" semitter går seirende ut av den over tusenårige feiden. Her anvendes semittbetegnelsen som sekkebegrep på den etniske gruppen som ga liv til jødedommen, kristendommen og islam. Sem var ifølge Det gamle testamentet sønn av Noah, stamfar til flere folkeslag, blant dem israelfolket og araberne. I sannhet en innbyrdes konflikt, med enda noen sekteriske forgreninger, altså.
Videre innblanding i konflikten, i form av støtte til partene, har vist seg fåfengt, og er et utslag av naiv tro på at den sterkeste går seirende ut, avhengig av hvem man anser sterkest, og av hvilke grunner. Historien har vist at konflikten er mer komplisert enn som så. Og dertil uløselig.
Det er derfor jeg mener bistand ikke må gis med det for øye.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Ørjan Knudsen
|
07. august 2006 22:36:20
Uløselig?
Jeg er ikke sikker på at denne konflikten er uløselig. Hvordan ville vi ordnet opp i en slik konflikt i et sivilt samfunn? Først ville politiet stoppet alle voldsutbrudd. Sidene ville fått en mulighet til å prøve sine argumenter for retten, og når prosessen har gått sin gang ville vi hatt en endelig dom. De som har gjort noe galt, vil straffes. De som har lidd overlast vil kompenseres. Og så settes en strek under saken - når den har vært gjennom retten, tillater ikke samfunnet at konflikten blusser opp igjen. Alle som igjen tyr til vold vil stoppes og bures inne.
Skal vi kunne stoppe denne konflikten, trenger vi et tilsvarende system. Det er lettere sagt enn gjort, men verden har sett bitre konflikter gli over i fred før.
The World is my country, all mankind are my brethren, and to do good is my religion.
|
|
Jarle Petterson
|
07. august 2006 22:46:43
Liflig musikk
Det lyder som liflig musikk, Ørjan. Og liksom deg, skulle jeg ønske det var slik.
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
|
Beate
|
02. oktober 2006 21:19:05
Håpløst
Jeg var ung aktivist på 80-tallet. Innerst inne trodde jeg jo aldri at apartheid skulle ta slutt, og Mandela løslates, at militærdiktaturet i Guatemala skulle trekke seg tilbake og at Etiopia skulle la Eritrea i fred. For ikke å snakke om Sovjet ut av Afghanistan, og Indonesia ut av Øst-Timor. Men vi jobbet nå for det.
Alt skjedde, ikke bare med tid og stunder, men raskere en man kunne drømme om.
Men den riktig store vekkeren kom da muren falt. Det hadde vi jo ikke engang tenkt muligheten for å jobbe for.
Etter det har jeg alltid trodd at alt er mulig.
|
|
Jarle Petterson
|
05. oktober 2006 12:02:11
Ikke så lovende utsikter
Jeg var politisk aktiv på førstningen av åttitallet også, Beate, selv om det var et stykke utpå høyrevingen. Men jeg bar mitt Touche pas à mon pote-jakkemerke med stolthet, takkespørre, og mente det.
Engasjementet var nok en anelse større da, enn vi jevnt over ser i dag. Men så har kanskje også holdningene fått nye areanaer å boltre seg på.
Og ja, det gikk forbausende fort med avviklingen av apartheidregimet, når hjulene først var satt i bevegelse. Og hvem skulle vel ha trodd det om Muren?
Det som kanskje forbauset meg mest, var at sovjetsystemet kollapset så ettertrykkelig. Muren stod kanskje for fall, tenkte jeg, som resultat av en åpnere østblokk, i kjølvannet av Gorbatsjovs Perestrojka og Glasnost, men at systemet brått skulle fordampe… Det er fremdeles over min fatteevne.
Når det kommer til konflikten i Midtøsten, og da først og fremst den mellom israelerne og palestinerne, klarer jeg ikke å mobilisere den samme optimismen. Det har først og fremst religiøse årsaker. Jeg er så vidt innom Tempelhøyden lenger oppi tråden her, men det er bare én av uendelig mange konfliktkilder. En løsning betinger overgivelse av helligdommer en masse.
Jeg ser det ikke helt for meg.
Rasmus Rasmussen gjør seg noen betraktninger rundt noe av problemet:
http://depesjer.no/borgerjournali...inger/rasisme_men_ikke_anisemittisme
Den forklarer også, fra en annen innfallsvinkel, hvorfor situasjonen er så fastlåst. Enhver kritisk merknad til Israels sittende regjering, oppfattes enten som kritikk av den israelske nasjon eller troende jøder.
Ikke-jøder her hjemme blander også kortene. Jeg overhørte et intervjuobjekt på TV si noe om "[…] den israelske synagogen i Oslo… Unnskyld, den jødiske synagogen!". Han var i det minste åndsnærværende nok til å hente seg inn igjen, men jeg tror kanskje mange glemmer at de fleste som praktiserer den mosaiske tro i Norge altså er nordmenn. At de tilfeldigvis har trossfeller i Israel (og et hav av andre land), gjør dem ikke mer israelske.
Var det ikke for at de naturligvis selv er blant de første til å stemple kritikk av Ehud Olmert som "jødehat" og lignende.
Det er forstemmende, og jeg slutter meg, nesten betingelsesløst, til Rasmussens frustrasjon.
Bare en liten presisering av semitt-begrepet:
http://no.wikipedia.org/wiki/Semitt
Ansvarlig redaktør, Depesjer.no
|
Logg inn
Borgerjournalistene.org
Marijkes
Kronologisk nyhetsoversikt
RSS-kanaler
Faktabasen
Tankespinn
Om Depesjer
Annonsørinformasjon
Ansvarsfraskrivelse
Link til Depesjer
Depesjer på Facebook
